Danser med Elvis

Elvis lever - nå også som praktfull danser

Legender lokker. Peter Schaufuss, en av de store kongelige og klassiske danske dansestjerner, har latt seg lokke av rockens superstjerne, Elvis Presley.

Gjestespillet med Schaufuss' eget kompani i Oslo Konserthus i går trakk nesten fullt hus. Det burde vært stappfullt. Både for Elvis' skyld, men like mye på grunn av de glimrende danserne. Schaufuss Balletten holder en meget høy standard, her er kvalitet over hele linja, sterke personligheter og en sjelden danseglede. Men hvor ble det av selve dramaet?

Avstår fra dramatikk

Juan Rodriguez danser Elvis' egen stemme, jo det lar seg gjøre, når danseren har den rette melankoli og myke styrke. Rodriguez har utseende til det, er teknisk briljant og illuderer absolutt overbevisende.

Helt fremragende er også Caroline Petter som moren, Lise Probert som den elskede og ikke minst Zara Deakin som Elvis' tvilling eller alter ego. Møtet med og forholdet til kvinnene blir helt avgjørende for å holde på spenningen, så lenge koreografen avstår fra nesten all ytre dramatikk. For det gjør han merkelig nok, til tross for at det burde være nok å hente av den slags i Elvis' korte liv.

Dansikalen, som Schaufuss selv velger å kalle verket om The King of Rock'n'Roll er ingen ny avslørende «true story», heller ingen biografisk gjennomgang av legendens vekst og fall. Gjennom nesten 30 enkeltnummere, godt hjulpet musikalsk i starten og mot slutten av Richard Strauss og Richard Wagner, danses originale Elvis-låter på scenen.

Store svakheter

Men denne kavalkaden fra «That's All Right, Mama» til «Are You Lonesome Tonight?» blir for løst sammenbundet og for episodisk til å engasjere, og Elvis' skjebne forsvinner i løs, tynn luft. Som danseteater, eller dansikal, har «The King» store svakheter. Rene shownummere som «Girls Girls Girls» lekkert langbeint framført i bikini, badehette og tåspissko har absolutt underholdningsverdi, og et høyhælt «Viva Las Vegas» likeså. I lengden blir det klassiske ballettspråket likevel en hemsko. Uttrykksmessig har det sine klare begrensninger, og det kler ikke Elvis' egen stemme og stil annet enn i balladene. Dem er det monotont mange av.

«Love Me Tender» i ren klassisk koreografi blir nok vakkert fysisk forløst i lange linjers fullkomne harmoni, men det er tross alt forskjell på sentimentalitet og sensualitet. Elvis hadde begge deler.