Det måtte skje. Folk gikk lei all den oppløftende og etter hvert kvalmende positive housemusikken, som egentlig bare gjentok seg ad infinitum med de samme banale temaene om å være oppe hele natta eller hvor fint det er med solskinn. Og reaksjonen som kom i fjor, electro klash, er housens motstykke på alle møter. Mørkt, kjipt og usexy (sexy hvis du liker S&M-sex), og ikke så veldig dansbart heller.

Det låter som en litt mer oppdatert og kanskje noe frekkere utgave av den synthpopmusikken jeg og andre trettiåringer hørte på rundt begynnelsen av åttitallet. Problemet med electro klash er at man føler at man har hørt all denne musikken før, og at det er noen man føler seg ferdig med. Fremmedgjorte roboter det ikke blir noe på, tror jeg man orker å høre bare én gang i livet.

Men kanskje dagens tjueåringer synes det er tøft å høre seksuelt konfronterende damer som Peaches, Chicks On Speed, Linda Lamb og Miss Kitten synge grisete tekster over skikkelige robotrytmer? Tross alt, det finnes låter som gjør denne scenen relativt interessant, og på denne samleren er det Peaches som står for de fleste høydepunktene.