Danset seg inn på sporveiene

Men Inas (16) norsklærer er ikke helt fornøyd.

(Dagbladet.no): Ina Bache-Wiig (16) ble månedens poet i februar i år.

Nå er diktet hennes, «Spindeldans», valgt i Dagbladet.nos og Oslo Sporveiers samarbeidsprosjekt «Mellom linjene».

Det betyr at diktet er trykket opp på plakater som henger på busser, t-banen og trikker i Oslo.

Da vi intervjuet Ina i tidlig mars, fortalte hun at hun sender inn dikt til Skolekammeret «av og til». Diktet hennes «Poesi» ble finalist i april.

- Det gjorde meg veldig gira på å skrive flere dikt.

Hun går i førsteklasse musikk, dans og drama på Firda VGS på Sandane (Sogn og Fjordane), med hovedvekt på musikk.

- Jeg lever det glade liv på hybel. Det er veldig kult, jeg har sang som hovudinstrument og for øyeblikket kjemper jeg med gamle jazzklassikere og å være stor inni meg, som sanglæreren min sier så fint.

Ina har lyst å forsette med musikk etter videregående skole, og er nysgjerrig på Paul McCartney-skolen, LIPA.

- Eller jeg vil jobbe videre med musikken min, kanskje mot cd-utgivelse. Det kommer uansett til å være noe skapende og kreativt. Det er fint å vite at jeg har to år å bestemme meg og utvikle meg musikalsk på, sier Ina.

- Hva tenkte du på da du skrev diktet, hvordan ble du inspirert til å skrive det?

- Diktet «Spindeldans» skrev jeg en helg jeg var hjemme for å fylle meg med energi og hjemmelaget mat. Hodet mitt besto av altfor mange noter og skalaer; kirketoneartene, forskjellige dur- og mollskalaer og ikke minst sigøynermoll, som er den fineste. Samtidig skulle jeg lære en sang av Mozart, og for å få inn takta skulle jeg danse valsesteg mens jeg sang, med stort rom inni kroppen og stor stemme. Derfor ble jeg veldig dansende.

«Ta handa mi og eg vil / kaste deg inn / i dei ukjende notane,» skriver Ina i diktet.

- Jeg vil ikke si at jeg er hun som danser der inne i skjelettet, men kanskje vi består av noe av det samme. Hun der inne har uansett en veldig fin kjole på seg som jeg holder på å sy nå. Mange bilder kan komme når man skriver dikt.

- Skriver du mye?- Jeg har alltid med meg en liten svart bok, en «Moleskine»-bok med blanke sider, på skolen og når jeg reiser. For det meste skriver jeg sangtekster på engelsk, men i det siste har det blitt mer på norsk. Det er gøy å skrive, for jeg vet aldri hva jeg ender opp med. Norsklæreren min synes jeg skriver med for mye ånd, men ånd er veldig fint å ha når man skriver.

Les jurybegrunnelsen:

Danse macabre

Februardiktet er et språklig og metaforisk uttrykk for et intenst ønske om å bli sett. Det er retta mot en du-person. Danserinnen vil at vi skal ta sats, våge noe, bruke blikket, sanse: «Ta handa mi og eg vil / kaste deg inn / i dei ukjende notane.» Da vil ikke det truende være så truende. Da vil musikken og dansen oppstå. Da vil følelsene komme. Men mens begynnelsen er forsiktig og lys, utvikler diktet i de to siste strofene seg mot det sorte, mot en «danse macabre» (dødsdans), med «marg», «skjelett» og «edderkopp» som sentrale metaforer.

Februardiktet er sammensatt, energisk og offensivt. Det er truende, oppfordrende og lokkende på samme tid, «dansande som edderkopp». Vokt dine trinn, danser! (Franz von Stuck, 1863-1928).

For juryen:

Kristian Rishøi

<B>I TRAFIKKEN:</B> Inas dikt på trikken i Oslo.
DANS, MUSIKK OG DIKT: Ina Bache-Wiig kan for tida leses på Oslo Sporveier. Foto: Privat