Dansk dristighet

KØBENHAVN (Dagbladet): I dag gjenåpner Statens Museum for Kunst i København, og etter to års stenging kan institusjonen invitere til en fordobling av sine arealer.


MUSEETS NYE ANSIKT speiler seg i dammen bak det tradisjonstunge Statens Museum for Kunst i København.

Bak den velkjente historistiske fasaden står et tilbygg med modernismens typiske trekk, og enkelte vil nok hevde at arkitekturen har fått janusansikt. Arkitekt Anna Maria Indrios dristige løsning med å koble funkisrene former i marmor og glass til det nybarokke mursteinsbyggeri som Jens Wilhelm Dahlerup formet rett før sekelskiftet, møtte kritiske røster da den internasjonale konkurransen ble avgjort i 1992. Mange mente at det miljømessige inngrepet var for voldsomt, og på modellplanet så også nybygget ovenfra ut som en spydspiss. En annen og mer kuriøs motstand kom fra lokalt hold, hvor forargelsen skyldtes det faktum at nybygget tilrev seg så mye tomtegrunn i museumsparken at det ødela Østerbros eneste akebakke. Andre reaksjoner kunne tyde på at hovedstadssjåvinismen fikk seg en knekk, ved at arkitekten var tilknyttet C.F. Møllers Tegnestue i Århus .

Sidestilt

I sitt arkitektoniske vinnerutkast valgte Anna Maria Indrio å sidestille nybygget med Dahlerups bygning, og hun har etablert dialogen mellom gammelt og nytt ved en glassoverbygd gate. Denne romlige aksen både forener og skiller tradisjonens verker fra 1900-tallets kunst, og gir dessuten armslag for samtidsskulptur av krevende dimensjoner - som en stor tårnliknende konstruksjon av Poul Gernes. Kommunikasjonen over sekelskiftet skjer også fysisk via gangveier i stål, som slår bruer fra klassikerne til de moderne og vice versa. Symmetrien fra det gamle museets imposante inngangsparti blir også videreført som en akse. Gjennom den nyrenoverte entréhallen får man nå en direkte sikt inn den nye avdelingen, og videre til en svær glassvegg hvor et trappeamfi leder ned mot og gir utsyn til parken og den lille klassisistiske perlen, Hirschspungske Samling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Indrio har ikke bare lagt mulighetene til rette for å kunsten, slik at man slipper gå kronologiske krokveier fra A til Å for å finne bestemte arbeider eller perioder. Med sin modernistiske «white cube»-estetikk og asketiske interiørmaterialer (hvit betong, lys parkett, glass, grafittgrått stål) skaper hun også rom for og ro rundt arbeidene. Mens malerier - som det mesterlige Matisse-utvalget - primært forholder seg til hverandre og veggflatene, har skulpturer av Marino Marini, Øivind Nygård og Robert Smithson visuell kontakt til park og urbane omgivelser via vinduer. Dansk og internasjonal kunst kommuniserer i ulike faser: Max Ernst viser mot Wilhelm Freddie, Marcel Gromaire introduserer Vilhelm Lundstrøm, Per Kirkeby flankerer Georg Baselitz mens Claus Carsten og Erik A. Frandsen strekker seg til enorme dimensjoner og blinker i neon for å balansere multimedie-utspillet fra duoen Mike Kelley/Paul McCarthy.

Karsten og Munch

Ludvig Karsten og Edvard Munch er godt representert i museet, og de danske kunsthistorikerne har hatt en heldig hånd med dem i den fine nordiske salen hvor Karstens selvportrett som elegant flanør i københavnsk solglitter, henger ved siden av Munchs motiv med slitne arbeidere på hjemvei i ettermiddagslys. Melankoliens Munch setter sitt sterke preg på en nyoppusset sal med 90-tallets symbolisme i den gamle delen, og sørger stemningsmessig sammen med danske dødsangst-kolleger som Harald Slott Møller og Ejnar Nielsen for å gjøre det grålilla rommet til et visuelt gravkammer. Ellers er salene rundt den historiske avdelingen fargemessig nystemt, med bakgrunnsklanger som går fra Hammershøy-samlingen mot lavendelblått til Gullalderens mestrer med mintgrønt akkompagnement fra veggene. Dette markerer enda et djervt grep i kontrast til den moderne «white cube»-estetikken, og er nok et eksempel på at danskene ikke har angst for å ha motsetninger innebygd i sitt nye nasjonalmuseum.