Dansk komikk à la USA

Det begynner riktig godt i «Den eneste ene». Fiks introduksjon, gode typer, snertne replikker og god stemning. Dessverre tar det en brå slutt. Så kan 800000 dansker ta feil?

Ikke merkelig at de romantiske forviklingene slår an. «Den eneste ene» byr på vel fungerende munterhet og lun tone til rundt halvkjørt løp. Den er dessuten en eneste saus av alle amerikanske komedier vi har sett de siste årene. Om Susanne Bier ikke direkte har kopiert kollegene Rob Reiner, Nora Ephron og Garry Marshall, så har hun i alle fall lånt et utall knep.

To ektepar slåss for lykken i «Den eneste ene». Sus (Sidse Babett Knudsen) er gift med italienske Sonny (Rafael Edholm), som på død og liv vil ha barn med sin donna, mens Niller (Niels Olsen) og Lizzie (Søs Egelind) skal adoptere. Så spørs det hvem som egentlig er den rette for hvem.

Knudsen er filmens desiderte vinner. Hun slåss mot en voldsomt karikert klisjé av en italiener, en manussvakhet som rammer flere gode skuespillere i viktige biroller, blant dem Sofie Gråbøl, Lars Kaalund og Paprika Steen. Forviklingene burde i det hele tatt vært strammet inn og beskåret.