TV: Hvis du så tittelen og håpet at «Livvaktene» var en dokusåpe, er det bare å beklage. Den er dessverre bare en seriøs dansk spenningsserie på internasjonalt nivå. I hovedrollene finner vi statistene, disse uttrykksløse, kortklipte machomennene med en spagettiskrue hengende ned fra øret som åpner dørene på svartglinsende limousiner og i heldigste fall utstyres med lydløse replikker i filmer, tv-serier og nyhetssendinger.

Tankeløs minister

De to første episodene bindes sammen til en drivende politisk thriller. Den skuddredde forsvarsminister Henrik Skelbæk er i Bagdad for å besøke de danske troppene. Han går opp på taket av ambassaden for å ringe til en elskerinne og blir beskutt. Livvakten omkommer og avisene hjemme i Danmark skriver om ministerens uforsiktighet. Den døde livvaktens far er opprinnelig fra Jugoslavia og tidligere elitesoldat med traumatiske minner. Han forsvinner fra sitt hjem. Er han en sikkerhetsrisiko? Samtidig følger vi aspirantene hos Politiets Etterretningstjeneste, der Jasmina (opprinnelig fra Egypt) er eneste kvinne. Sammen med Jonas og Rasmus utgjør hun trekløveret vi kommer til å følge de neste fredagene.Deres ildprøve blir å passe på nevnte forsvarsminister når han deltar i begravelsen til en soldat drept i Afghanistan, en konflikt ministeren selv omtaler som en drittkrig. Han virker mindre entusiastisk i «krigen mot terror» enn statsminister Fogh Rasmussen, vil jeg si. Det politiske aspektet ved «Livvaktene» antyder at noe er råttent i Danmark.

En trilogi

Ifølge forfatterparet Mai Brostrøm og Peter Thorsboe er «Livvaktene» avslutningen på en trilogi. De to andre seriene deres, «Mordkommisjonen» og «Ørnen», har begge vunnet International Emmy. Det samme kan skje med «Livvaktene», som følger poetens oppfordring og går inn i sin tid. Samtidig oppfyller den tv-mediets krav til spenning, nærhet og fortellerteknisk eleganse.