Dansk vår med Andy Warhol

I den nye utstillingen - «Andy Warhol og hans verden» - i Louisiana-museet utenfor København, brukes det slående regi til å ramme inn bildet av 1900-tallskunstens store iscenesetter.

Dette er Andy Warhol

Warhol vant sin posisjon som den mest profilerte popkunstneren gjennom å gi ikonstatus til portretter av Marilyn Monroe, Jackie Kennedy og Liz Taylor. Hans posthume ry hviler i like stor grad på den kunstneriske kanoniseringen av eget image, som både er bevart i selvportrettene og den myteomspunne biografien de knyttes til. Med produktiv base for film og silketrykk i det aluminiumsfargede atelieret The Factory ble Warhol, hans stab og «stars» inkarnasjonen av 60-tallets avantgardemiljø i New York. Like selvsagt inntok han rampelyset som midtpunktet blant celebritetene, mens 70-åras «glitzy» diskokultur utfoldet seg på Manhattan-klubben Studio 54.

«Hete navn»

Da den unge «ville» malergenerasjonen ble «hete» navn på et kokende kunstmarked, koblet den etablerte kunstneren sin signatur med yngre kolleger som den italienske transavantgardisten Francesco Clemente og haitiansk-ættete Jean-Michel Basquiat med graffitibakgrunn som pseudonymet Samo. Warhol forble i fokus, og Louisiana-ansvarlig Steingrim Laursen skriver i katalogen om hans «iscenesættelse som satte ind per automatik» i det rette øyeblikk. Jeg husker hvordan Warhols entré med minikamera fullstendig behersket scenen da et annet ungt stjerneskudd, Keith Haring, hadde kjendisspekket vernissasje på et SoHo-galleri i 1985.

Studio 54

Louisiana introduserer sin utstilling med et fotografisk sveip over noe av det persongalleri som arbeidet og agerte sammen med Warhol på The Factory og Studio 54. En salig miks med hans egen «superstar» Edie Sedgwick fra filmen «Beauty» og «Cabaret»-stjernen Liza Minnelli, mens rockscenen er representert av sangerinnen Nico fra Velvet Underground til Stones-vokalist Mick Jagger. Svart-hvittbildene av det urbane, hippe klientellet er montert mot en vegg dekket av Warhols kjente «Ku-tapet» fra 1966, med det skarprosa hodet av kreaturet over en gul bunn så skingrende at all fargemessig kontakt med rødt fe og fjøs fordufter.

Åtte timers film

Ideen med å tapetsere galleriveggene med bildet av det drøvtyggende dyret, lå i forlengelsen av maleriene med rader av Campbells suppebokser og filmene med fastmontert kamera. Sekvenser fra uutholdelig lange filmer som den åtte timer lange «Empire» (opptak av skyskraperen fra kveldsmørke til morgengry), «Kiss» og «Sleep» er klippet sammen i passe porsjoner og går kontinuerlig som videoprojeksjon. I sistnevnte ser man John Giordano som sover seg gjennom fem timer i senga, men New York-poeten har også en mer aktiv utstillingsrolle som oppleser av Andy Warhols dagbok via en telefon fra The Factory. Slik får publikum en «reprodusert» Warhol på tråden, som rutinemessig ringte timelange samtaler med sine venner før lunsj og ettermiddagens arbeidsøkter.

Maria Callas

Dette skjer i den store utstillingssalen, som for anledningen har veggene dekket med aluminiumsfolie, og hvor arier av Maria Callas tjener som typisk lydkulisse fra Factory-perioden. Likevel glemmer man disse scenograferte omgivelsene i møtet med Warhols mest utfordrende billedregi fra 60-åra. Her fins sterke eksempler som de rastergrå, repeterte selvmordsscenene i «Bellevue II» (!), og «Orange Car Crash 10 Times» med serien av blodrøde bilvrak kontrastert mot den mettet-varme fargetemperaturen fra et appelsinfarget, monokromt felt. Det var slike arbeider Warhols New York-gallerist nektet å vise, men de slo desto sterkere an hos et parisisk publikum under utstillingstittelen «Døden i Amerika».

Leken side

Den dødsfikserte Warhol hadde imidlertid også en mer leken side, som han realiserte gjennom sine svevende og sølvglinsende puter fylt med helium. Rekonstruksjonen av dette «Skyrommet» fra 1966, tyder på at de uregjerlige formene også var en kommentar til den samtidige minimalistiske skulpturens systematiske orden. Mange undret på hva de fargemessig varierte Mao-portrettene gjorde på Warhols repertoar i begynnelsen av 70-åra. Det lå nok like lite av politiske overtoner i den kinesiske lederens kontrafei, som snev av kritikk hos den lange oppmarsjen av stiliserte og kosmetisk kolorerte celebriteter som startet samtidig. Louisianas grep med å la lerretet av «den store formann» henge mot en bakgrunnstapet med ungdommelige idealiserte Warhol-selvportretter er i alle fall en megetsigende miks.

Usminket

Heldigvis har museet montert et av Warhols siste bilder av seg selv uten noe visuelt vedheng. Det er basert på et sjeldent uttrykksfullt foto, og utført fargemessig usminket mot isolerende mørke. Et aldersmerket ansikt under parykkens kunstige kaos av strittende hårtjafser framtrer uten posørens maske, og blikket kan tale om et 80-tall da omgivelsene ble desimert av aids og stoffmisbruk. Et memento mori mer åpenlyst enn det tidligere så teatralske selvportrettet med kranium på skulderen fra 1978. Bildet minner om hans kommentar til døden i boka «The Philosophy of Andy Warhol (From A to B and Back Again)», der det heter: «I can't say anything about it because I am not prepared for it.»

Eksterne lenker:

Andy Warhol på video.

Andy Warhol kunststiftelse med stipendier og tilskudd.

Warhol-museet i Pittsburgh.

Warhol til salgs.

USMINKET SELVPORTRETT: Et av bildene som henger utstilt i Louisiana-museet; Warhol legger sitt distanserte maskespill til side i dette selvportrettet fra 1986.
WARHOL-SILHUETTER OG BASQUIAT-MASKER: Fellesmaleriet "De olympiske leker" fra 1985.
ROCK PÅ TAPETET:Kutapet og platecovere mot Louisiana-parken.
MAO OG WARHOL: Som celebriteter fra 70-tallet.
USMINKET SELVPORTRETT(1986): Warhol legger sitt distanserte maskespill til side.