PÅ PLASS: Thomas Blachman kommer sammen med sexolog Sten Hegeler fram til at kvinner er et paradoks, som vil settes på plass.  Foto: Mads Rahbæk
PÅ PLASS: Thomas Blachman kommer sammen med sexolog Sten Hegeler fram til at kvinner er et paradoks, som vil settes på plass. Foto: Mads RahbækVis mer

Danskene kledd nakne

En programserie der to middelaldrende menn diskuterer mannsrollens krise foran en taus, naken kvinne. Velkommen til en studie av det verste Danmark har å by på, skriver Geir Ramnefjell.

I den danske offentligheten er jazzmusikeren Thomas Blachman best kjent som brutalt ærlig «Idol»-dommer. Nå markerer han seg på nye fronter.

I introen til sitt ferske debattprogram «Blachman» på rikskringkasteren DR2 beveger han seg med seige, affekterte bevegelser i det svarte, stiliserte studioet. Med dress og hvit skjorte kneppet opp én knapp for mye, messer han om at menn er trengt mellom «altfor mye porno på den ene siden, og altfor mye politisk korrekt puritanisme på den andre»: Hva med poesien, spør han - og følger opp med en påstand: «Kvinnekroppen tørster etter ord. En manns ord.» Blachmans noble ambisjon med programmet er å «repositivere kvinnens syn på mannens syn på kvinnen».

«Blachman» har truffet dansk offentlighet omtrent som en stor sekk med møkk som ingen vil ha noe med å gjøre. Programmet har gått i noen uker nå, men allerede etter første sending krasjlandet det. Intensjonen har vært å skape et slags intellektuelt nivå. Samtalepartneren til Blachman er i hvert program en kjent kulturpersonlighet, og sammen sitter de og ser en kvinne komme inn og kle seg naken før de begynner. Det hjelper ikke på noen måte at gjest i første program er den forholdsvis anerkjente forfatteren Jan Sonnergaard. Blachman er nemlig verdens verste samtalepartner.

Poesien er på nivå med den du får servert av julebordsgjesten som strengt tatt burde slutte å gå på julebord. «Hvordan fungerer den fitta der. Jeg forstår det ikke.» «Veldig fine, naturlige bryster. Veldig framtredende brystvorter.» «Jeg er en numsemann, kan du snu deg.» «Jeg må styre meg fra å gi et plutselig klapp.»

Innimellom presenterer Blachman innsikter som at han ikke likte seg selv før han ga ut plate. For etter at han ga ut plate ville kvinner ha ham. «Plutselig står du der en fredag kveld, på toppen av din selvrealisering - og kan velge blant mange kvinner. Det skal mannen ha mulighet til å gjøre.» Han presenterer påstander som at det er kvinnens plikt til å få en mann til å føle seg som en mann. Slik at vi kan få «disse erigerte menn som går ut og gjør sine oppdagelser. For vi lever i et visjonsløst samfunn! Mannen er blitt passiv. Han er blitt mer kvinne enn noen kvinne noen gang har hatt ambisjoner om å være. Han er blitt livredd!»

Dansk tv og kulturliv burde egentlig nedsette en granskingskommisjon for å finne ut hvordan dette kunne finne veien til skjermen - attpåtil hos det lisensfinansierte DR2. Sier «Blachman» noe om det danske samfunnet? Riktignok ville det ikke vært vanskelig å rekruttere gjester til et liknende program i Norge. Christian Ringnes ville ha vært en selvskreven første gjest, som kunne ha sittet og servert floskler om kvinnekroppen og dens ansvar for mannens virilitet og suverene skaperkraft. Aune Sand ville ha passet fint inn i program nummer to.

Vi har vårt å slite med, men heldigvis kunne ikke «Blachman» ha skjedd i Norge. Vi har hatt programmer som «Manshow» og «Mannegruppa Ottar», men de når ikke engang opp til Blachmans nederste åpne skjorteknapp. I Norge mangler vi de to bestanddelene som gjør dette programmet til den ultimate danske hybris. Nummer én: den over lang tid kraftige dyrkingen av forakten for det «politisk korrekte». Nummer to: danskenes fantastiske suksess som film- og tv- nasjon.

I «Blachman» er de to forent i en slags «dark side of the force», der en krampaktig subversiv livsanskuelse vipper over i det banale og brutale. Kombinert med egen, usvikelig tro på programkonseptets originalitet. På tanken om at her serverer vi publikum noe rått, usminket - men samtidig grunnleggende, underholdende og eksistensielt. Bortsett fra at innholdet er fullstendig banalt. Dette er skyggesiden av dansk tv-genialitet.

Det er mye for en mann å bære, men Blachman har kanskje maktet å vise oss det aller verste med Danmark. Parodien på det liberale, selvbevisste.

Som ved alle tragedier ville det være ignorant ikke å forsøke å lære noe av den. Kimen finner vi selvsagt også hos oss selv her i Norge. Tendensen til økende vektlegging av biologien i forholdet mellom mann og kvinne bærer i seg potensialet til «Blachman». Dyrking av ulikheter, som skal forklare hvordan vi utfyller hverandre - kan i realiteten føre til større avstand mellom oss. Kjønn blir en grense vi skal holde oss innenfor, som krymper handlingsrommet til enkeltindividet. Både for menn og kvinner.

Blachman forteller i en av samtalene at han for å få ereksjon noen ganger må kle seg naken alene foran speilet. Hvis du lurer på om «Blachmans» perspektiver kanskje likevel har noe å lære oss, så la dette være et bilde på den sterkt framskredne forvirringen. Til skrekk og advarsel.