Dårenes forsvarstale

«Dum og dummere to» er en godt planlagt komedie om dårlig planlegging.

FILM: Du skal være ganske smart for å klare å være dum på den rette måten.

Da «Dum og dummere» deiset inn på kinolerretene i 1994, fikk kritikerne til å skjære tenner og publikum til å juble, var det fordi de klarte å skape humor som var basert på andes dumhet, uten å spille for mye på skadefryd eller nedoversparking. Med tiden kom også kritikerstanden til å snu, og i dag er filmen ansett som en slags tungerekkende klassiker.

Ser bort fra det åpenbare
Oppfølgeren «Dum og dummere to» - ja, det skrives visst slik - bruker samme grep som den første. Poenget er ikke bare at bestevennene Lloyd (Jim Carrey) og Harry (Jeff Daniels) er dumme; poenget er at de baserer seg på resonnementer som i og for seg er helt greie - bare at de er basert på skrikende gale premisser eller ser bort fra det åpenbare i situasjonen.

Når et intenst konsentrert ansiktsuttrykk røper at en møysommelig tankeprosess er i gang, vekkes publikums oppmerksomhet på hvilken grandios feilberegning som vil komme ut denne gang.

Etter å ha blitt holdt fra hverandre i tyve år på grunn av en svært ambisiøs practical joke, møter Harry Lloyd igjen og forteller at han er syk og trenger en nyre. Beleilig nok har han også fått beskjed om at han har en datter på 22 etter et fordums kavende elskovsmøte, og de to legger ut på veien for å spore opp henne og nyren hun forventes å donere.

Intriger knyttet til datterens hodesterke adoptivfamilie hører med, Kathleen Turner og Rob Riggle gjør innhopp før det hele ender på stedet som ville føltes mest ugjestmildt av alle for Lloyd og Harry, dersom de hadde hatt en knivsodd mer selvbevissthet: En forskerkonferanse.

Nittitallshelter
Regibrødrene Peter og Bobby Farrelly fikk sitt store gjennombrudd på nittitallet med «Dum og dummere» og «Alle elsker Mary», filmede farser som fremstod som knallfargede alternativer til den mer intellektuelle, ironiske humoren representert ved blant andre Jerry Seinfeld.

Brødrenes store styrke var deres grenseløshet, i kombinasjon med en usvikelig teft for hvordan en situasjon kunne gjøres maksimalt kinkig og klein. Alt ble filmet i en pågående stil som ofte føltes masete i lengden, med mye armer og bein, gapende munner og rullende øyne, gjerne i sjenerende nærbilder.

Godt som vondt har blitt med inn i «Dum og dummere to». Humoren som dreier seg om underlivet er ofte sjenerende grunn, som om Farrelly-brødrene fremdeles synes det bør være nok å peke og si «Se! Testikler!».

Samtidig er det betryggende å merke de kompetente komediemusklene bak «Dum og dummere to», som har blitt trent regelmessig med tunge manualer siden nittitallet: Timingen er på plass, løse tråder samles pent sammen, poengene kommer tett og pent og med varierende grad av vulgaritet.

Slitsom Carrey
Jeff Daniels kombinerer klovneriet med en fin mykhet, men Jim Carrey minner om hvorfor selv fansen syntes han kunne bli i slitsommeste laget den gangen han var Hollywood-komediens fremste publikumsfluepapir. Carrey er, som før, som en karikatur av seg selv; fremdeles utvilsomt begavet og fremdeles med en intensitet som blir anmassende over tid.

Dette er noe av grunnen til at «Dum og dummere to» iblant føles utdatert mer enn nostalgisk, som et monument over en komediestil som hørte hjemme i en annen, mer spastisk tid, da neongrønt var en trendfarge og situasjonskomedier fremdeles samlet tv-publikummet.