RIVNINGSSKANDALE: Det engelske kvarter på Solli plass ble revet i 1962, et sjeldent boligkompleks, tegnet av Bernhard Steckmest og Paul Due i 1882. Foto: Anders B. Wilse / Oslo Museum
RIVNINGSSKANDALE: Det engelske kvarter på Solli plass ble revet i 1962, et sjeldent boligkompleks, tegnet av Bernhard Steckmest og Paul Due i 1882. Foto: Anders B. Wilse / Oslo MuseumVis mer

Dårskapens ruiner

Bare ta og riv det ned, sang Einar Rose.

Kommentar

Og Oslo-politikerne tok Arne Svendsens revyvise bokstavelig. De reiv for fote. I sin uvitende overbevisning overhørte de folket og fagkunnskapens protester og høvla ned stor arkitektur og ugjenkallelige kulturminner. Og påførte hovedstaden utilgivelig store sår på 1900-tallet.

Kan hende vil framtidas Oslo-borgere også stille seg uforstående til at politikerne i 2015 reiv Erling Viksjøs Y-blokka i Regjeringskvartalet, mens fagfolkene advarte, blant dem Norske Arkitekters Landsforbunds medlemmer. Stephan Tschudi-Madsen, vår fremste riksantikvar ved siden av Harry Fett, sa det slik: Ettertida vil alltid gi kulturminnevernet rett.

Med sjarm og sinne og bergensk veltalende temperament og, ikke minst, uslåelig innsikt i arkitektur og kulturminner, kunne Tschudi-Madsen selv stå på stand i Oslo for å redde byen fra ytterlige rivningsskandaler da Karl Johan-kvartalet sto for tur. Det skulle vike plassen for Håkon Mjelvas høyhus. Hadde Oslo bystyre bestemt. Det går ikke engang an å tenke seg. Stephan Tschudi-Madsen var også opptatt av bykunst.

Og var det ikke det det var, Det engelske kvarter som hadde prydet Solli Plass i arkitektene Bernhard Steckmest og Paul Dues utforming fra 1882? I 1962 fjernet bulldoserne boligkvarteret og John Enghs Ind-Eks-Huset ble reist.

Oslo-politikerne var ikke snauere enn at de også tok Skansen Restaurant på Kontraskjæret. De hadde vel ikke hørt om funksjonalismen, og at Lars Backers mesterverk fra 1927 ved siden av Ekebergrestauranten, var den første funksjonalistiske bygning i Norden. Og som introduserte den internasjonale funksjonalisme i Skandinavia. Har vi råd til å rive hovedstadens historie? spurte vår visjonære Harald Hals. Oslo-politikerne har vært rause sånn. De hadde råd til litt av hvert. Blant andre arkitekturhistoriske sjeldenheter som Kino-Paleet, tegnet av Lorentz Harboe Ree og Carl Busch i klassisk tempelstil i 1924. I 1964 ble det slettet for å gi plass til flere biler på Majorstuen.

Listen over politikernes dårskap, innhyllet i uvitenhet og døve for fagkunnskap, kunne bli lang. Men la oss minne om kanskje det aller groveste innen rivning i Oslo by. Ikke fordi sveitservillaen på Ekely fra 1870-åra var stor arkitektur. Men det var Edvards Munchs hjem fra 1916 til hans død i 1944. Og hvorfor rev Oslo kommune det? For å skaffe parkeringsplasser. Og parkeringsplass er tomten den dag i dag. Oslo kommune kjøpte eiendommen i 1946. Den eieren er ikke trygg, det har vi mange etterfølgende eksempler på. Jo da, de rev Munchs bolig i 1960. Hvilken annen nasjon ville utslettet hjemmet til landets og en av verdens største billedkunstnere? Vettløst.

Da Enerhaugen, arbeiderboligene på høyden over Grønlandsleiret, ble sanert i 1960 og erstattet med blokkene til OBOS, sa daværende direktør i ettertid: Vi har et stenk av dårlig samvittighet. Skal tro hvordan det etter hvert sto til med Oslo-politikernes samvittighet etter deres vettløse innhogg i byen vår? Tilgi dem er vanskelig. De etterlot seg dårskapens ruiner.