Dårlig barneoppdragelse

LONDON: Det kunne vært hvem som helst, men det ble Bryan, Kian, Nicky, Shane og Mark. Westlife er det endelige beviset på at talent ikke er påkrevet for suksess i popbransjen. Søndag tar koseklumpene sine tafatte trinn i Oslo.

Med Spice Girls oppdaget musikkbransjen et ikke utnyttet marked: barn. Dette segmentet - fra tre til tretten - er de luktfrie, irske deodorantenes marked når de nå reiser på sin første turné. Inne på Wembley Arena selges små kosebamser i fem forskjellige varianter, én for hvert kosemedlem. Fansen har kanskje ikke særlig groupie-potensial, men de går i alle fall til sengs med Westlife.

Rødblinkende drøm

Til helga kommer popfenomenet til Vallhall og Oslo. I underkant av 8000 norske fans har kjøpt billett til et show nærmere 400000 irer og briter har sett de siste to månedene.

12500 fans - inkludert mange oppsiktsvekkende ivrige, rødblussende mødre - hyler krakilsk idet favorittene heises ned på scenen i romdrakter mens de synger «Dreams Come True».

Drømmer går i oppfyllelse for småpikene med rødblinkende hareører, når den keitete sjarmøren Bryan McFadden, med valpefettet intakt, trasker over scenen og synger at «Dreams come true/from all of us to all of you/they do» .

Nicky Byrne (22), han som skal gifte seg med datteren til den irske statsministeren, er det nærmeste Westlife kommer en lederskikkelse på scenen. Men når de synger seg gjennom to av sine i alt åtte (!) engelske listetoppere, «If I Let You Go» og «Swear It Again», tildeles småfeite Mark Feehily minst like høye hvin.

Uenergisk

Westlifes show er ekstremt koreografert, men det paradoksale er at de likevel framstår gjennomført famlete. Guttene er treige og lite rytmiske i bevegelsene, og det er bare Shane Filan (21) som har særlig dreis på dansingen. The lads synes umotiverte og uenergiske når de krysser scenen.

Det naivt inderlige og hengivne er boybandenes mest sjarmerende trekk. Men når Westlife fyller Wembley for niende gang i vår, er det som de har mistet litt av lysta allerede. De er verken hjertelig til stede eller grusomt proffe. De har det bare ikke i seg.

Der de på plate framstår som den perfeksjonerte pregløshet - og således som kulminasjonen av hele den gjennomkalkulerte boybandæraen - er de på scenen en slapp og lokal gjeng.

Stemmene deres er faktisk helt ok. Men selv allsangvinneren «My Love» får et anonymt og middelmådig preg.

Det finnes tusenvis av europeiske artistspirer som hadde gjort dette med større glød og talent, men det ble Westlife - de søte guttene med budsjettene og apparatet i ryggen.

Simpel karaoke

Siste halvdel av konserten er som ungdomsskoleguttenes popshow på en eller annen skoleavslutning. På rekke og rad kommer «Mustang Sally» , Extremes «More Than Words» , Terry Jacks' «Seasons In The Sun» , Abbas «I Have A Dream» , Billy Joels «Uptown Girl» og en medley bestående av hele fire Temptations-slagere. Vi snakker ikke om cover versjoner , men om simpel karaoke. Her er fenomenets kjerne:

Westlife er denne lille gruppa fra den irske småbyen Sligo, som har fått internasjonal lynkarriere, men som fortsatt holder et lokalt - ja, toppen regionalt - nivå. De fattigslige scenedekorasjonene og de billige, britiske staffasjedamene de har rasket med seg, understreker at de befinner seg på et svært lavt showbiz-nivå. Og at verden har latt seg lure nok en gang.

For barn - og ustabile mødre - men knapt noen god popmusikalsk oppdragelse.

IRSKE KOSEKLUMPER:</B> Westlife.