Dårlig bok, eller dårlig tro?

Det er ni år siden fatwaen fanget Salman Rushdie og omgjorde hans tilværelse til et slags halvliv. Men nå synes de en gang så stridslystne britiske forleggerne å ha endret holdning på en merkbar måte.

En anerkjent historiker hevder at britiske forleggere «er for redde» til å utgi hans bok om islamsk hellig krig i Europa - som ble bestilt i 1991.

Paul Fregosi (75) skrev nylig kontrakt med Prometheus Book i USA - etter 17 refusjoner i Storbritannia.

En annen forfatter, David Caute, venstreorientert og tidligere litteraturredaktør i The New Statesman, kom i nyhetene i januar etter at det ble kjent at han ville utgi sin roman «Fatimas skjerf» på eget forlag. Den handler om en anti-fundamentalistisk muslimsk forfatter, og har høstet ros privat. Likevel er den blitt refusert av 25 ledende forleggere.

Hva er det som skjer?

Forfattere hevder at den vanligvis så kamplystne forleggerverdenen er blitt redd. Forleggere som før var entusiastiske, karakteriserer nå disse bøkene som «håpløse»; «kommersielle» verdier blir plutselig til «religiøse».

Paul Fregosi, som lever som halvveis nomade i Australia, saksøker nå sin britiske forlegger Little Brown. Boka hans, «Jihad in the West», ble plutselig trukket tilbake etter at den var redigert, designet og markedsført i forlagets katalog som «en viktig krønike om en neglisjert del av verdenshistorien».

Etter 1975 er det blitt utgitt bare fire bøker om jihad på engelsk. Til sammenlikning er det kommet ut 247 om korstogene.

Little Browns redaksjonelle direktør, Richard Beswick, skrev til Fregosi i april 1997 og forlangte at han påtok seg ansvaret for eventuelle utgifter til sikkerhet, eller tap ved en boikott av forlagets bøker. Så, i november, endret forlaget mening og påsto at boka var «dårlig skrevet» og at det ikke var frykt for represalier som hadde ført til denne avgjørelsen.

Fregosi sier på sin side at «lufta lukter av kalde føtter». Like før utgivelsen sa plutselig forlagsredaktøren at «i dette spillet må man følge muslimske regler». To måneder seinere ble kontrakten kansellert.

Fregosi mener blant annet at Muhammed var mer blodtørstig og likegyldig overfor bruk av vold enn det man får inntrykk av - og at det er dette som ligger til grunn for moderne islams forhold til Vesten.

Fire islamske filologer som har lest boka, påstår imidlertid at den er ensidig. En av dem karakteriserer den som «unødvendig polemisk», dårlig forarbeidet og kverulerende: - Denne boka vil provosere muslimer, og forleggeren vil ha vansker med å forsvare boka i en mulig kampanje mot den av artikulerte og utdannede muslimer, sier han.

Saken har vakt oppsikt i USA, hvor boka skal publiseres av verdens største «humanistiske» forlag, Prometheus Books.

Betyr så dette at kritiske blikk mot ekstreme religiøse bevegelser vil bli overlatt til kverulanter på Internett? John Blake ved Blake Publishing i London har lest Fregosis manus, og beskriver det som «svært kommersielt». Han sier: - Jeg ble advart mot å utgi det. Alt muslimske fundamentalister har foretatt seg, har gjort oss nervøse. Forlagene vil unngå belastningen. En god, kontroversiell bok om islam kan ikke utgis i Storbritannia.

Akademiske kilder i London benekter at det er fryktens sensur som hindrer debatten i å flyte fritt gjennom Vestens blodårer. En av disse, som ønsker å være anonym, uttaler at «det er ikke slik at man må være overfølsom i måten man uttrykker seg på, men det fins utvilsomt bøker som er bevisst polemiske. Hvis jeg var forlegger, ville jeg ikke utgi slike bøker. Det er ikke det at jeg er redd for å støte muslimer - jeg sier hva jeg mener - men det må gjøres på en ordentlig, velfundert måte».

Paternoster forlag har for eksempel fått råd om hvilke deler av kildematerialet om Muhammeds barnebrud, Aisha, som bør utelates i «Partners or Prisoners?» om kvinner i islam.

Fins slike tabuer i andre religioner?

Frankrike og Tyskland har lover som forbyr benektelse av holocaust - og organisasjonen Article 19 i London måtte overtales, ifølge Said Essoulami, sjef for dets Midtøsten- og Nord-Afrika-prosjekt, til å sende ut en pressemelding til støtte for Roger Garaudy, som skal for retten i Frankrike for uttalelser om holocaust i boka «The Founding Myths of Israeli Politics» (1995).

I 1993 kom FNs menneskerettighetskomité med en uttalelse om denne loven - kjent som «The Gayssot Act» - som slo fast at den gjør seriøs historisk forskning ulovlig.

Mary Whitehouse vant en meget omtalt seier etter å ha saksøkt «Gay News» i 1985 for å ha trykket et erotisk dikt om Jesus. Den engelske justiskomiteen uttalte da at kriminalisering av enkelte uttrykksformer er en form for sensur og må motarbeides. Men loven gjelder fremdeles.

Slike enkeltsaker virker bare pussige når man tenker på at forskning i Midtøsten kan føre til anklager om forræderi. Nast Hamid Abu Zaid, professor i koranstudier ved universitetet i Kario, er fremdeles dømt som frafallen for forskning på Koranens kontekstuelle innflytelse, et område som islamistene anser som kjettersk.

De vant for øvrig også over en rettsavgjørelse - opprettholdt i 1996 etter en ankesak - om at han måtte skilles fra sin kone. Ekteskap mellom en muslimsk kvinne og en frafallen er ulovlig. Zaid flyktet til Vesten - sammen med sin kone - og fortsetter kampen derfra.

Den 19. januar rapporterte en egyptisk organisasjon for menneskerettigheter i Kairo at det statlige sikkerhetsrådet hadde konfiskert to bøker etter ordre fra Al-Azhar Islamic Research Academy fordi de ble påstått å «krenke profetenMuhammeds følgesvenner».

I Pakistan er kristne diktere og lærere omkommet i fengsel.

I Tyskland er Gunter Lülings doktorgradsavhandling om pre-islamsk påvirkning i Koranen omgitt med mystikk. Den ble erklært «eximium opus» av Erlangen-universitetet i Tyskland i 1970 - en svært sjelden utmerkelse. Ikke desto mindre «forsvant» den i arkivene ikke lenge etter at den ble offentliggjort. Lüling ble utstøtt av det akademiske miljøet i Tyskland, og lever nå på trygd.

Han fikk støtte av riksavisene. Frankfurter Allgemeine Zeitungs orient-ekspert, Harald Vocke, tok saken opp i en serie artikler i 1979 etter at Lüling forgjeves hadde søkt et professorat ved universitetet. Professor Anton Spitaler ved The Munich School of Arabic Studies sa i retten at «forutsatte vi at hans teorier stemmer, ville resultatene hans snu opp ned på ideer som hittil har vært akseptert om Koranens historie, tekst og innhold». To forsøk på oversettelse i 80-åra ble oppgitt av engelske akademikere - Lülings akademiske støttespillere sier at det var av frykt for karrieren.

Peter Ridell, direktør for Guthrie Centre for Islamic Studies i Vest-London, mener at det eksisterer tabuområder når vitenskapelige arbeider om islam skal offentliggjøres. Det kan dreie seg om Koranen som Guds eksakte ord og Muhammed som profet, og anerkjennelse av Jesus som Guds sønn. Disse tabuområdene får dominere på mange institutter for islamstudier ved universitetene, og fører til en intrigant form for sensur, sier Ridell.

«Det hører til unntakene at muslimske tabuer ikke blir tatt hensyn til,» sier han. Likevel fører det til utmerket forskning, men det er altså få bøker eller artikler som utfordrer disse tabuområdene.

Mens det akademiske miljøet unngår kontroverser, krever politiske aktivister en lov som knebler uttalelser om islam. The Runnymede Trust, en venstreorientert rase- og religionsfilosofisk gruppe, vil ha et lovforbud mot «islamfobi».

En slik lov vil befeste endrede oppfatninger og forståelse blant folk, noe som er nødvendig, heter det fromt i en oppsummering: «Islamophobia: A Challenge for us all», publisert i november i fjor.

Philip Lewis bidro til denne rapporten. Han er rådgiver for biskopen av Bradford i spørsmål om forholdet til ulike religioner, og han mener at religiøs følsomhet fortjener varsom behandling - selv når de religiøse fakta i seg selv er brutale: - Når man skriver om grunnleggeren av en religiøs tradisjon, er det nødvendig å følge en slags etikette. Det er ofte vanskelig for oss i vest å forstå en religion som er helt annerledes, der grunnleggeren ikke er som Kristus; han er snarere en Moses-skikkelse, en gammeltestamentlig profet og en kriger i én skikkelse».

Muslimske kommentatorer er optimistiske og har liten tro på «en ny Rushdie». Fuad Nahdi, redaktør for Q News, Storbritannias ledende muslimske publikasjon, sier at muslimske protester har «gjort slutt på sekulær omtale av religionen som noe legitimt».

Og Said Essoulami ved Article 19, som betegner det hele som et oppdrag for å fornye seg selv, sier at «muslimer har fått stor makt i dette landet».