Dårlig gensikkerhet

Det har nå gått nesten syv år siden Walløe-utvalgets utredning (NOU 2000:29) om genmodifisert mat ble lagt fram for oppdragsgiveren, Sosial- og helsedepartementet. Walløe-utvalgets mandat omfattet bare helseeffekter og flertallet konkluderte med at mat fra genmodifiserte organismer (GMO) ikke representerte noen reelle helsefarer. Siden da har saksfeltet vært ofret liten oppmerksomhet i norske media. Hva har skjedd med GMO-mat siden høsten 2000?

Norge har på dette området et av de strengeste regelverk i verden. Forvaltning og beslutninger skal baseres på grundige risikovurderinger. Spørsmål som stadig oftere blir reist er om kunnskapsgrunnlaget gir tilfredsstillende dokumentasjon for å vurdere sikkerhet?

Kunnskap om mulige helse- og miljøfarer skal framskaffes av søker selv. I henhold til EU og Norges reguleringer og retningslinjer, må det framlegges vitenskapelig dokumentasjon på at f.eks. en genmodifisert plante (GMP) som skal markedsføres ikke skader miljøet og ikke innebærer noen risiko for mennesker og dyr.

Det finnes i dag forskningsresultater som indikerer mulige helseskader ved konsum av GMP. Dr. Irina Ermakova fra Russland publiserte i 2005 forsøk som viste mye høyere dødelighet og lavere vekst hos ungene fra rottemødre som hadde fått GM-soya som fôr. Dr. Ermakova har slått fast at hennes studier bør etterprøves av andre forskningsgrupper. Dr. Manuela Malatestas forskningsgruppe i Italia viste i publikasjoner fra 2002-2005 at det forekommer biokjemiske endringer og forandringer i flere celletyper hos mus som fikk GM-soya i dietten. Forskerne konkluderer med at disse funnene indikerer mulige helseskader, og at forsøkene bør gjentas og utvides. I begge studiene er det anvendt genmodifisert Roundup Ready (RR) soya som er utviklet av bioteknologiselskapet Monsanto. RR-soya er godkjent for salg til mat og fôr i EU, men ikke i Norge, og dyrkes på millioner av hektar i USA, Argentina og Brasil. En søknad om dyrking er nå til behandling hos myndighetene i EU, inkludert Norge. En forskningsgruppe fra Australia (Prescott m.fl.) påviste i 2005 uventede allergireaksjoner og immunresponser hos mus som spiste GM-erter med et resistensgen mot insekter overført fra bønner. Disse tre eksemplene på forskningsresultater indikerer mulige uheldige effekter fra GMP. Det gjenstår mye forskning for å verifisere eventuelle sammenhenger.

Ser vi tilbake på Walløe-utvalgets uttalelser og anbefalinger, var det ofte delt i et flertall og et mindretall. Dette gjaldt spesielt i forhold til føre-var-prinsippets anvendelse ved mangel på vitenskapelig dokumentasjon angående risiko for mennesker og dyr som spiser GMP. Det finnes mange versjoner av føre-var-prinsippet, og som oftest innebærer forskjellene en sterkere eller svakere fortolkning ved anvendelse av prinsippet. En generell fortolkning er: «når det er usikkerhet om en fare for skade kan inntreffe, skal ikke mangel på full vitenskapelig sikkerhet brukes som begrunnelse for å utsette tiltak som kan unngå eller minimalisere en slik fare». Den vanligste begrunnelsen for anvendelse av føre-var-prinsippet på GMO-søknader baseres nettopp på manglende vitenskapelig dokumentasjon og data angående sikkerhet og risiko. Når kunnskapsmangelen er stor, som tilfellet er i forbindelse med risiko ved GMO, må også eksperter gi anbefalinger basert på antakelser. Selvsagt baseres anbefalingene på vitenskapelig erfaringer, men vurderingene blir uansett ikke bedre enn det kunnskapsgrunnlaget hypotesene baseres på. Myndighetene har derfor et dilemma når de skal vurdere kunnskap. I tillegg gir forskere, komiteer og utvalg med ulik bakgrunn, innsikt og mandat, forskjellige anbefalinger til myndighetene. Dette skjer ikke bare i Norge, men også i EU. Dette medfører uenighet mellom myndigheter som ønsker å godkjenne GMP og de som ikke ønsker dette. Ønske om avslag begrunnes ofte i føre-var-prinsippet, som etter siste revidering ble innført i formålsparagrafen til EUs direktiv om utsetting og markedsføring av GMO.

Forskningen innen genteknologifeltet går veldig raskt, noe som gjør det vanskelig å følge med på den internasjonale utviklingen. Det er svært uheldig at forskning på en GMOs potensielle skade på miljø og helse nesten er fraværende. Den forskningen som foregår gjøres i hovedsak av bioteknologiindustrien selv, og da med utgangspunktet i at deres GMO-produkter er trygge. Ikke en eneste søknad har vært fremmet via EU uten at myndighetene, i Norge og de fleste EU-land, har vært kritiske til søkernes faglige opplysninger og vurderinger. I alle tilfeller har det vært reist krav om ytterligere dokumentasjon i forhold til sikkerhet og stilt spørsmål angående feil i datagrunnlaget m.m. På tross av dette godkjennes GMP til mat, fôr og dyrking innen EU. Årsaken er at beslutningsmyndigheten etter ei tid overføres til EU-kommisjonen når det ikke er kvalifisert flertall i Ministerrådet. GMP havner derfor som mat og fôr på det europeiske markedet.

Flertallet i Walløe-utvalget var relativt ubekymret når det gjaldt mulige farer ved konsum av genmodifisert mat. I regi av bl.a. Bioteknologinemnda ble det arrangert to lekfolkskonferanser, hvorav den siste i 2000 tok utgangspunkt i Walløe-utvalgets rapport. Rapporten fra lekfolkskonferansen oppsummerte følgende i forbindelse med forskning:

«I rapporten fra lekfolkskonferansen i 1996 tok vi til orde for at fokus i forskningen skulle dreies mot mulige konsekvenser for miljø og helse, samt forskning for å frambringe GMO-mat med forbedrede ernæringsegenskaper. På grunnlag av ekspertuttalelsene i oppfølgingskonferansen i 2000 ser vi ikke at usikkerhetsfaktorene knyttet til områdene miljø og helse har forandret seg vesentlig i løpet av disse fire åra. Uenigheten ekspertene imellom er fortsatt ganske stor – det trekkes ulike konklusjoner ut ifra de forskningsresultatene som foreligger».

Selv om søknadsmengden til myndighetene har økt betraktelig, har det dessverre ikke blitt mer forskning på miljø- og helsekonsekvenser siden 2000, snarere det motsatte. GMO-relatert sikkerhetsforskning er nesten fraværende i Norge så vel som i resten av verden. Det er minst tre hovedgrunner til dette: i) Lave bevilgninger til denne type forskning, ii) Forskere som publiserer «uønskede» resultater påføres yrkesmessige problemer, og iii) Uvilje mot å utlevere adekvat forsøksmateriale fra bioteknologiselskapene.

I dag er det kun bioteknologiindustrien og «deres» forskere som framskaffer datagrunnlaget for å vurdere sikkerhet. Dette gjør de på en svært mangelfull måte hvis man tar i betraktning de kommentarer som kommer fra relevante myndigheter i hele Europa. Den eneste forsvarlige strategien er at sikkerhetsforskning utføres av uavhengige forskningsinstitusjoner, slik at vi unngår en tilnærmet bukk- og havresekksituasjon hvor industriinteressene styrer denne forskningen. Det er også på tide med en ny vurdering av eksisterende forskning på dette området. Først da kan det gis kvalifiserte anbefalinger med tanke på sikkerheten både for miljø og helse.

Det er svært uheldig at forskning på en GMOs potensielle skade på miljø og helse nesten er fraværende.