SVÆRT UHELDIG: «At utlendingsloven gir uttrykk for at staten har påtatt seg et særlig ansvar for asylbarna, når dette ikke er tilfelle, er en svært uheldig form for dobbeltkommunikasjon», skriver kronikkforfatterne. Bildet er tatt under en markering til støtte for de lenegværende asylbarna i Norge. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
SVÆRT UHELDIG: «At utlendingsloven gir uttrykk for at staten har påtatt seg et særlig ansvar for asylbarna, når dette ikke er tilfelle, er en svært uheldig form for dobbeltkommunikasjon», skriver kronikkforfatterne. Bildet er tatt under en markering til støtte for de lenegværende asylbarna i Norge. Foto: Anette Karlsen / NTB ScanpixVis mer

Dårlig håndverk eller bevisst dobbeltkommunikasjon?

Det hører med til de absolutte sjeldenheter at Stortinget vedtar en lovtekst som viser seg å ikke ha noe rettslig innhold.

Høyesteretts plenumsavgjørelser i asylbarnsakene fikk stor oppmerksomhet da avgjørelsene falt like før jul. Flertallet i Høyesterett kom som kjent til at det ikke kunne reises innvendinger mot Utlendingsnemndas vedtak om avslag på oppholdstillatelse for barn som var født og oppvokst i Norge, og som hadde vært her i opptil 8 ½ år. Spørsmålet om Utlendingsnemndas vedtak var gode og fornuftige, er utelukkende et politisk spørsmål Regjeringen og Stortinget har ansvaret for. Vi skal derfor la det ligge. De åpenbare svakheter ved lovverket som har vist seg ved avgjørelsene, krever imidlertid en kommentar.

Personer som i lovens forstand må regnes som flyktninger, har krav på opphold i Norge. Personer som ikke regnes som flyktninger, kan ikke kreve opphold, men kan søke om det. Søkerne kan gis oppholdstillatelse dersom sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket taler for det. Det er Utlendingsnemnda som fatter de endelige avgjørelsene, basert på lovfestede retningslinjer.

I 2007 og 2008 ble det gitt to viktige regler for saker som gjelder barn. For det første ble barnekonvensjonens artikkel 3, som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle offentlige beslutninger, tatt inn i utlendingsloven. I tillegg ble det tatt inn en ny bestemmelse i utlendingsforskriften som fastslo at det i vurderingen skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til riket. Bestemmelsen hadde sin bakgrunn i at det på dette tidspunkt fantes barn i Norge som var oppvokst her, men uten at det forelå noe lovlig grunnlag for oppholdet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At Storting og regjering vedtok at hensynet til barnets beste skulle være grunnleggende og barnets tilknytning skulle ha særlig vekt, ga inntrykk av at hensynet til barnet ble gitt et særlig vern overfor andre konkurrerende hensyn, slik som generell innvandringsregulering. Det ga også inntrykk av at barnet skulle vurderes selvstendig og uavhengig av foreldrenes handlemåte. Det ble uttrykkelig uttalt at det ved vurderingen av barnets situasjon skulle legges vekt på den totale oppholdstid, det vil si både lovlig og ulovlig opphold. Alt i alt tror vi myndighetene hadde sett for seg at det ved dette var etablert en særposisjon for lengeværende barn.

Det spesielle med Utlendingsnemndas avslag i plenumssakene var at nemnda hadde lagt til grunn at ulovlig oppholdstid i Norge var til hinder for innvilgelse av oppholdstillatelse. Utlendingsnemnda fant støtte for dette i en annen bestemmelse i loven, som sier at det kan legges vekt på behovet for å begrense innvandringen. Den logiske bristen i nemndas resonnement er imidlertid at det ulovlige oppholdet først ble tillagt vekt i barnas favør - den totale oppholdstid - for deretter å bli brukt mot barna, som følge av at foreldrene ikke hadde overholdt utreiseplikten.

KRONIKKFORFATTER: Mina Hoff
KRONIKKFORFATTER: Mina Hoff Vis mer

Det som tilsynelatende skulle være grunnleggende og tillegges særlig vekt i vurderingen, ble i realiteten «nullet» ut som følge av forhold barna ikke selv kunne lastes for. Det hører med å påpeke at foreldrenes manglende overholdelse av utreiseplikten er felles for alle saker der barn har vokst opp i Norge uten lovlig oppholdsgrunnlag. At det er dårlig indre sammenheng i utlendingslovens bestemmelser om hensynet til barna og hensynet til å begrense innvandringen, fikk ikke betydning for Høyesteretts flertall. De kom til at Utlendingsnemnda sto fritt til å la hensynet til barna vike så sant avslaget var begrunnet i ønsket om å begrense innvandringen til Norge.

I relevante rettskilder til utlendingsloven er det uttalt at jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn. Videre er det uttalt at hensynet til barnets beste på et tidspunkt vil måtte gå foran andre hensyn. Det er naturlig å forstå uttalelsene slik at nemndas vedtak må være forholdsmessig ut fra barnets situasjon, og at det uansett går en grense for når et barn kan nektes oppholdstillatelse. Etter plenumsdommene er det klart at loven ikke skal forstås slik - det er ikke noe krav om forholdsmessighet og det eksisterer ingen grense. Fordi loven har en bestemmelse som gir Utlendingsnemnda adgang til å legge vekt på behovet for å begrense innvandringen, vil hensynet til barnet ikke på noe tidspunkt ubetinget slå igjennom. At barna i dette tilfellet hadde vært her 7 ½ og 8 ½ år, og ikke for eksempel 12 eller 14, spiller altså ingen rolle.

Plenumsdommene viser at lovendringene i 2007 og 2008, som skulle styrke barnas stilling, ikke har hatt noen betydning. Barnets beste er etter gjeldende rett ett av flere hensyn som skal vektlegges, men heller ikke noe mer. For Stortinget og regjeringen er det derfor nå nødvendig å avklare om dette har vært tilsiktet eller ikke. Statssekretær i Justisdepartementet, Pål K. Lønseth (Ap), har allerede uttalt at regjeringen for sin del ikke ser behov for endringer i regelverket og har tatt til orde for at det føres en konsekvent og rettferdig innvandringspolitikk. Et slikt standpunkt vil nødvendigvis innebære at det synes uproblematisk å ha vedtatt at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i utlendingssaker, samtidig som det likevel ikke skal være det.

Det er naturligvis et legitimt hensyn at myndighetene har behov å kontrollere innvandringen - Norge kan ikke huse alle som ønsker å bosette seg her. Imidlertid hører det med til de absolutte sjeldenheter at Stortinget vedtar en lovtekst som viser seg ikke å ha noe rettslig innhold. At utlendingsloven gir uttrykk for at staten har påtatt seg et særlig ansvar for asylbarna, når dette ikke er tilfelle, er en svært uheldig form for dobbeltkommunikasjon, som nå må tas på alvor av de ansvarlige.

KRONIKKFORFATTER: Jan Fougner
KRONIKKFORFATTER: Jan Fougner Vis mer