Dårlig kloning

Fort gjort å fortelle hva den fjerde «Alien»-filmen handler om: Svært lite. Løytnant Ellen Ripley (Sigourney Weaver) løper fra slimete beist med dårlig tannstilling i en time og 49 minutter.

Hensikten med å gjenopplive løytnanten som egenhendig gikk i døden for å redde andre i 1992, er jo uhyggelig enkel:

Å håve inn hard valuta på en kultfigur så fort og snedig som mulig. Sånn sett er prosjektet opplagt vellykket.

For øvrig er ordet «uhyggelig» temmelig misvisende. «Alien: Oppstandelsen» finnes ikke spennende, men litt ekkel er den jo.

Elendig dialog

Kort sagt er Ripley 200 år etter sin død blitt klonet fra egne blodceller.

Dronningbeistet hun bar i magen er tatt ut, og på et digert romskip i galaksene bedrives forskning på stadig voksende monstre.

Entré et kobbel smuglere, som leverer kidnappede mennesker til bruk for vitenskapen. Når beistene slipper løs, er flukten i gang.

Jean-Pierre Jeunet har sant nok skapt besnærende futuristiske landskaper i denne tynne suppa, men det er ingen sensasjon. De kan slikt i Hollywood.

For øvrig er dialogen elendig, belemret med mislykkede forsøk på barsk humor, alt framsagt av et persongalleri bestående av utelukkende endimensjonale dokkefigurer.

Hul og likegyldig

Det rammer for eksempel Winona Ryder som den mystiske Call, en talentfull skuespiller som her bare er uengasjerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innlysende nok ingen «Alien»-film uten Sigourney Weaver, den eneste med utstråling og tilstedeværelse - hun er tøff og sexy. Til ingen nytte.

Der de tidligere filmene kombinerte underholdning med interessante konflikter, er denne bare hul og likegyldig.

Det er så man ønsker beistene lykke til i jakten.