FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Dårlig samvittighet er undervurdert som drivkraft for gode gjerninger (eller for i det minste å skjerpe seg en smule)

HELGEKOMMENTAREN: En hypotetisk Trump-velgers betroelser.

Kommentar

Da jeg først oppdaget sprekken i malingen i taket på badet, tenkte jeg at det må være en metafor, noe om det velholdte huset som nå begynner å gå i oppløsing. Sprekken er en advarsel om at taket kan smuldre opp og at alt kan falle fra hverandre. Den er en pekefinger mot mine manglende evner til å vedlikeholde det som hittil har fungert. Vi som bor her i leiligheten har kanskje ikke luftet godt nok ut etter at vi har dusjet, ventilasjonen er for dårlig eller vi har tatt for mange og for lange varme dusjer. Alle fysiske årsaker jeg kunne tenke meg ble til diffuse politiske liknelser som bare var egnet til å gi oss dårlig samvittighet.

Ikke for at det er noe galt med det. Dårlig samvittighet er undervurdert som drivkraft for gode gjerninger (eller for i det minste å skjerpe seg en smule).

Frykten for framtida rammer ikke bare de gruppene som alltid har vært sårbare for kriser. Vi småborgere er også redde nå, for kutt i bevilgningene til samtidsdans og for at vi skal erstattes av roboter. Vi er redde for krig på norsk jord, før vi er ferdige med å lese om den forrige. Vi er redde for at samfunnet ikke klarer å møte mennesker på flukt, uten at vi mister vår anstendighet. Klimaendringene er her allerede, uansett om de er skapt av mennesker, solflekker eller troll. Tryggheten er mer truet enn vanlig, og da er det mye som ser ut som sprekkdannelser. Det som særlig skremmer oss privilegerte, er at de andre stemmer for mer av det vi synes er skummelt. Noen ganger utgjør de til og med et flertall. Det er åpenbart mye jeg ikke vet, men her er tre ting jeg vet.

1. Jeg vet det.

2. Hvis du vil at folk skal stemme på deg, er det dumt å kalle dem rasister og skrotinger. Hillary Clinton gjorde det og tapte. Noen kandidater kan styrke sin oppslutning ved å si alt de tenker, men hun var ikke en av dem. At ellers snille og velmenende mennesker kan få seg til å bruke et uttrykk som «white trash» er et hull i deres dannelse. Det er som å drikke Château Margaux av flaska. «White trash»-begrepet er klassehat rettet nedover og ikke penere enn den klassiske rasismen som alle er mot. Skriv «black» i stedet for «white» og se hva som skjer.

Fordi mye av motstanden mot Trump har handlet om å kalle helt vanlige mennesker for rasister og analfabeter, kunne jeg ha solidarisert meg med dem ved å stemme Trump. På samme måte som Oslo- og Høyrefolks brunskvetting av norske bønder og fiskere og andre utkantinger styrket mitt nei-til-EU-standpunkt i 1994. Selv enprosenteren Donald Trump ble utdefinert som en skroting med oppkomlingsmak. Det så ut som om motstanderne hans foraktet håret og solariumfargen og gullkranene hans like sterkt som de politiske ideene og løgnene.

3. Det kan godt hende at de som stemte på han andre fyren, har foretatt en saklig vurdering av hva som tjener dem best.

Etter at Sanders forsvant ut av valgkampen, var Trump den som sto for å beskytte jobbene, som sa at det er nok globalisering nå. Det rare med Trump er ikke det han sier, men at så mange tror på det når det kommer fra ham. At de regner med at milliardæren Trump og hans rike venner vil gi landet tilbake til det arbeidende folket og gjøre det stort igjen. Det er vanskelig å fatte hva Trump skulle ha sagt for å skitprate seg ut av valget.

Trump-støttespiller og rikmann Peter Thiel sa i en tale til The National Press Club i oktober at Trump kom til å bli president fordi hans tilhengere ikke tok ham på ordet. Mens mediene «alltid tar ham på ordet. De tar ham ikke på alvor, men de tar ham alltid på ordet … Jeg tror at mange som støtter Trump tar ham på alvor, men ikke på ordet. Når de hører sånt som muslimkommentaren eller det om å bygge mur», sa Thiel, «spør de ikke «Og hvordan har du tenkt å få til det?» De hører at Trump vil innføre en mer tilregnelig og fornuftig innvandringspolitikk.» Trumps muslim- og meksikanskfiendtlige kompis har noe å lære oss, nemlig at hvis man vil føre en politikk som bringer folk nærmere hverandre, må man ta folk på alvor i stedet for å ta dem på ordet.

Denne uka er Europa takknemlig for at østerrikerne valgte den gamle syklisten i stedet for han som ville stenge grensene og slåss mot eliten. Det kjennes som en seier, men den er for liten. Hvis vi – folk, alle, sammen – skal få ryddet opp i dette og få en grunn til å være mindre redd, må det mer til at hun eller han som ikke er Trump eller Hofer vinner et valg.

Det må legges til at den morgenen jeg sto på badet og plutselig så opp i taket, hadde jeg kvelden i forveien sett filmen High-Rise. Handlingen foregår i en boligblokk, der det bryter ut krig mellom de rike som bor på toppen og de fattige nederst, mens vann og strøm og matforsyninger svikter. Filmen er en nyttig advarsel til de på toppen: «Sørg for at de fattige har vann i springen, ellers ender det med at de spiser hunden din.»

Etter å ha studert sprekken en stund, kom jeg til at det antakelig er på tide å pusse opp igjen. Subsidiært la være og se om sprekken vokser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook