Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Dårlig selvtillit gir ikke AAP

Heidi Nordby Lunde (H) tar feil om folketrygd og arbeidsavklaringspenger.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Heidi Nordby Lunde sier at det ikke stilles noen «helsekrav» for å få arbeidsavklaringspenger (AAP) fra Nav. Hun tar feil.

STIPENDIAT: Eivind Helland Marienborg.
STIPENDIAT: Eivind Helland Marienborg. Vis mer

Påstanden er fremmet i ulike ordelag i fredagens «Dagsnytt 18» på NRK, og på Nordby Lundes Facebook-side. Hun har også sagt at unge mennesker får AAP for «lav selvtillit og mestringsfølelse», at dette gjelder 70 prosent av de unge mottakerne, og at det ikke stilles krav til «alvorlig» sykdom for rett til AAP.

Folketrygdloven sier tydelig i § 11-5 at sykdom, skade eller lyte må være «vesentlig medvirkende» til nedsatt arbeidsevne for at man skal ha rett til AAP. Det betyr at man må være ute av stand til å oppfylle arbeidsmarkedets krav som følge av sykdom. Den nåværende lovteksten er det den blåblå regjeringen som står bak, og man skulle tro at Nordby Lunde kjente til den. Kravet har imidlertid vært det samme siden AAP ble innført i 2010.

Mange faktorer kan bidra til helt eller delvis redusert arbeidsevne, over kortere eller lengre tid. Hvis ikke sykdom, skade eller lyte er «vesentlig medvirkende», har man imidlertid ikke rett til AAP.

Nordby Lunde har i og for seg rett i at det ikke kreves «alvorlig» sykdom for å få AAP. Men noe slikt krav stilles ikke for andre ytelser fra folketrygden heller. Også «alminnelig» sykdom vil være alvorlig når den gjør oss ute av stand til å arbeide. Det sentrale er at man er uten arbeidsevne, det spiller mindre rolle om sykdommen er mer eller mindre alvorlig enn andre sykdommer.

Både AAP og de andre sykdomsytelsene gir mulighet for gradert ytelse der noen kan arbeide litt, men ikke fullt. En ytterligere inndeling i «alvorlig» og «ikke-alvorlige» sykdommer kan vanskelig bli noe annet enn et helsepolitisk skille mellom verdige og uverdige trengende.

Kanskje henger utsagnene om «alvorlig» sykdom sammen med andre av Nordby Lundes utsagn. På sin Facebook-side skriver hun at 70 prosent av unge mottakere av AAP får ytelsen på grunn av lav selvtillit og mestringsfølelse. Det høres kanskje ikke særlig alvorlig ut. I debatt om AAP på «Dagsnytt 18» fredag ga hun uttrykk for at psykisk sykdom ikke er alvorlig sykdom.

Nordby Lunde har vist til en offentlig utredning (NOU) som kilde for sine utsagn om unge AAP-mottakere. I NOU-en står det imidlertid bare at 70 prosent av mottakerne av AAP mellom 18 og 29 år «hadde en psykisk lidelse». Andre kilder i samme NOU omtaler mestringsproblemer og selvtillit blant AAP-mottakere, men ikke i tilknytning til andelen med psykiske lidelser.

Kanskje mener Nordby Lunde at ikke alle psykiske utfordringer er like inngripende og alvorlige. Det kan hun i så fall ha rett i. Hun har likevel ikke grunnlag for å si at mestringsproblemer og lav selvtillit har gitt AAP til 70 prosent av de unge AAP-mottakerne.

Vi har alle en psykisk helse, og kan oppleve gode og dårlige dager, på samme måte som vår fysiske helse kan variere fra person til person og fra dag til dag. Det må imidlertid mer til enn dårlige dager før noe kvalifiserer som sykdom. Dersom mestringsproblemer og lav selvtillit skal gi rett på AAP, må problemene være så omfattende at de utgjør en sykdom. På samme måte kan en vond skulder være noe vi klarer å gå på jobb med, men også noe som kan utvikle seg til å bli så omfattende og hemmende at det utgjør sykdom.

Både fysisk og psykisk sykdom kan ramme oss med ulik alvorlighetsgrad. Verken medisinsk eller juridisk finnes det imidlertid grunn til å si at psykisk sykdom helt generelt ikke kan være verken sykdom eller alvorlig sykdom i trygderettslig forstand.

Et trygdesystem som bestemmer at noen faller innenfor, må nødvendigvis også bestemme at andre skal falle utenfor. Kanskje må grensen forskyves dersom for mange faller innenfor.

Å bruke redusert ytelse for alle mottakere av ytelsen for å påvirke hvem som søker inn i en trygdeordning, kan imidlertid være en dårlig idé. Regjeringens forslag om å redusere minstesatsen for unge AAP-mottakere fra 198 000 kroner i året til 130 000 kroner vil ramme blindt.

Økonomiske insentiver, som et slikt kutt, kan kanskje påvirke de mottakerne som i noen grad har et valg – som står i grenseland mellom arbeidsevne og manglende arbeidsevne. Disse kan søke seg ut igjen i arbeidslivet, prøve litt til, strekke seg litt lenger. Men kuttet vil helt sikkert ramme den gruppen som ytelsen faktisk er tiltenkt: de som er «syke nok» og uten arbeidsevne, og som ikke har annet valg enn å søke fellesskapets og folketrygdens hjelp.

Debatten om AAP illustrerer folketrygdens dilemma. Vi ønsker at alle skal holde seg friske og i arbeid, men for å få folketrygdens hjelp må du ofte være «syk nok». Rammes du av sykdom må du bli frisk nok for arbeidslivet, men holde deg syk nok for folketrygden. Dersom tilfriskningen tar tid, risikerer du å falle ut av folketrygden før du er frisk nok for arbeidslivet.

Regjeringens mål om å legge press på grensetilfellene med en lav ytelse kunne man oppnådd uten å ramme de sykeste, og uten å endre loven – dersom man ønsket.

Etter folketrygdloven § 11-23 kan man gi en lavere AAP-ytelse til hver enkelt etter grad av arbeidsevne. På den måten kunne man gitt økonomisk insentiv ved lavere ytelse til de man mente var mest mottakelig for den type påvirkning, mens de «alvorlig» syke (eller hva regjeringen enn vil kalle det) får beholde nåværende minsteytelse.

Så trenger ikke det heller være en god idé. Men den rammer i det minste færre tilfeldig forbipasserende.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media