De siste ukene har det vært mulig å følge særs forskjellige fortellinger om den britiske kongefamilien. Den første, den som har Buckingham Palace som avsender, er pur idyll. Dronning Elizabeth har fylt 93 år, omgitt av en pastellkledd familie. Kate, hertuginnen av Cambridge, har delt nusselige nye bilder av prins Louis, for å markere yngstebarnets ettårsdag. Det smiles overalt.
Den andre fortellingen, som har sildret ut via hviskinger og til sist blitt et rop, handler om disharmoni. Den handler delvis om en rift innad i ekteskapet til Kate og prins William, etter stadig flere nyhetssaker om at prinsen skal ha hatt et utenomekteskapelig forhold. Saken ble raskt større etter at kongefamiliens advokater truet britiske medier med søksmål hvis de fortsatte å skrive om historien, for selv om det i utgangspunktet skulle være snakk om løse rykter, ville kongefamiliens fremstøt gjøre at mediene kunne presentere det som en hard nyhetssak.
Disharmonien er også der i fortellingene om forholdet mellom prinsene William og Harry, som har vært svært nært, men som skal ha blitt anspent. Prins Harry og kona Meghan, som snart får sitt første barn, er også i ferd med å flytte ut fra prinsekomplekset i Kensington Palace, der de har bodd nær William og Kate, og flytte til Frogmore Cottage nær Windsor. Nylig kom også nyheten om at paret kan komme til å tilbringe lengre tid i Afrika. Det kan være at nyhetssakene markerer en ny tone, etter år med relativt velvillig dekning av kongefamilien. Jada, prins Harrys ungdomsfesting og lite heldige valg av karnevalskostyme ble behørig jamret over, og den amerikanske Meghan har fått kritikk når tabloidpressen mener den amerikanske outsideren har brutt med kongelig protokoll.
Men dekningen har ikke vært så rå som den var i tiden da prins Charles og prinsesse Diana ble plukket fra hverandre i spaltene. Det har dels å gjøre med at pressens metoder i større grad ga dem et dårlig rykte, særlig etter at Diana døde med paparazzifotografer jagende etter seg, og etter at The News of the World ble tatt i avlytte William og Harrys mobiltelefoner. Det har dels å gjøre med at hennes død gjorde at brødrene ble nærmere knyttet til familien på farssiden, som ikke har nølt med å stenge igjen tilgangen til prinsene hvis pressen gikk over grensen. Men kanskje har det først og fremst med å gjøre at William og Harry har vært så populære, unge, vennlige, etterkommere etter en dyrket mor og etter hvert med fotogene partnere og familier. Det har ikke vært så stor etterspørsel etter dårlige nyheter.
Hva som er sant og usant, er, som så ofte, vanskelig å slå fast. Da kongefamilien gradvis sa fra seg all formell makt og omfavnet den moderne rollen som «en familie på tronen», aksepterte de også at det var personlighetene og relasjonene deres som ble det interessante for publikum, all den tid de helst ikke skal gi uttrykk for sterke synspunkter og preferanser. Det gjør også at disse relasjonene også bestandig oppleves som årsak når noe skjer.
Man vet ikke så mye mer om William og Harry enn at de har hatt et nært forhold, som kongelige søsken, låst i roller som skaper en avstand mellom dem og omverden, ofte har. Så når de flytter fra hverandre, tenker mange at det må være en konflikt der, selv om det kanskje ikke er så rart at søsken blir mindre fortrolige når de får en ny lojalitet til en ny familie. Det betyr ikke at det ikke er en konflikt. Medlemmer av kongefamilien lever i et hierarki, i formell rang såvel som i popularitet.
Det er fort gjort for én å bli litt grønnøyd hvis en annen er spesielt elsket, slik William sies å være overfor Harry. Men en trenger ikke velge mellom fortellingen som sier at alt som skjer er normalt og naturlig, og fortellingen som sier at alt skjer fordi det er krig. Virkeligheten kan romme litt av alt.
Lyst til å diskutere?
