Dårlig tidsånde

Juksegjenforening.

CD: Det er nødt til å bli «gjenforent» i anførselstegn: her er ingen D’Arcy på bass eller James Iha på gitar, bare originaltrommis Jimmy Chamberlain i tillegg til den godt over middels egodyrkende William Patrick «Billy» Corgan.

Besudler arven

Corgan ser vel muligheten for mer oppmerksomhet og større kommersiell appell under Smashing Pumpkins-banneret enn under eget navn. Soloplata «The Future Embrace» fra 2005 var en uutholdelig, industriell synthrockplate, så når stilvalget nå er mer tradisjonsbunden, til dels 70-tallstilbakeskuende hardrock med tung gothballast, er det for så vidt til å leve med at Smashing Pumpkins-navnet hentes fram igjen. Men det må også sies at denne plata besudler arven fra det som, litt til-og-fra, var et av grønsjepokens store tidsåndnavn.

Man leter mer eller mindre forgjeves etter formildende omstendigheter. «That’s The Way (My Love Is)» har en symfonisk skjørhet bak sine tunge trommer og harvende gitarer, og er et sjeldent solstreif på plata. Åpningslåta «Doomsday Clock» er prototypisk for gjennomgangstonen på dette albumet, litt på godt og mest på vondt: massive gitarvegger over skarp, rask tromming og sutrevokal på toppen. Resten vil bare kunne nytes av helt spesielt interesserte.

Irrelevant

Å kalle dette albumet for «Zeitgeist» er selvfølgelig en tabbe i seg selv. Corgans tidsånd kan knappest kalles noen annens tidsånd. Hans evige emo-kvalitet, få sutrer med samme forurettethet som ham, kan kanskje møte My Chemical Romance-kidsa på et eller annet åndelig nivå, men knapt musikalsk. Stafettpinnen som elskede og hatede, stormannsgale og progressive drama kings har for lengst blitt tatt over av Muse, og da blir spørsmålet: hvilket nivå av relevans kan Smashing Pumpkins-varemerket ha i dag? Hvem vil elske denne plata? Smashing Pumpkins-fansen fra tida rundt «Siamese Dream» og «Mellon Collie» bør ha kommet seg videre i livet, og om de skulle ha døra på gløtt, så mangler «Zeitgeist» de fleste positive kvaliteter som var tiltrekkende ved bandet i utgangspunktet.

Impotent

Corgans talenter som låtskriver, arrangør og sanger har forvitret kraftig gjennom de siste ti åra. Hans melodiske åre synes fullstendig tapt. Riffene hans er cocky på en impotent måte. Og hans musikalske stormannsgalskap har mistet all kreativ gnist og all episk vilje. Når skrev Billy Corgan en god låt sist? «Zeitgeist» står igjen som langdryge 50 minutter med insisterende gnål, som ikke hjelpes av det faktum at vokalisten Corgan fortsatt er fanget i sin ugjestmilde monotoni.

Det er ikke blitt det Smashing Pumpkins-comebacket man kunne håpet på, men for å være ærlig, så står det i stil til forventningene. Dessverre.