Dårlig tidspunkt, Kolloen?

INGAR SLETTEN KOLLOEN

skriver i sin kronikk i Dagbladet 30. mars at det ville være en fordel for de fire forfatterforeningene i Norge (Dnf, NBU, NFF og NDF) å gå sammen i en stor forening. Dette begrunner han med at utfordringene forfatterne står overfor er så store at bare en samlet og sterk forening kan hanskes med dem. Kolloen hevder også at en samlet forening er «det mest presserende av alle forfatterpolitiske spørsmål.»

Virkelig, Kolloen? Er ikke bransjesituasjonen, innkjøpsordningene og kollektive avtaler viktige nok? Dette er saker vi arbeider med i 2004. Skal vi i tillegg bruke tid på å forhandle frem avtale om en stor, felles forfatterforening?

Om en slik samling av de fire forfatterforeningene likevel skulle skje, ville det vel være naturlig å invitere med Norsk Oversetterforening (NO) også, ettersom den faglitterære forfatterforening også omfatter de faglitterære oversetterne. Men NO har visst Kolloen oversett i farten, selv om NO er den nærmeste samarbeidspartneren til alle de skjønnlitterære forfatterforeningene.

Det finnes mange argumenter mot sammenslåing av forfatter- og oversetterforeningene, her er det bare plass til å nevne noen få:

KOLLOEN PÅSTÅR

at de skjønnlitterære foreningene og NFF ser på hverandre med mistenksomhet. En noe merkelig påstand å gå ut med nå, ettersom alle foreningene det siste året har jobbet sammen i Aksjon Utvid. Innkjøpsordningen og blant annet fått politisk gjennomslag for en ny innkjøpsordning for sakprosa. En ordning alle foreningene var enige om å prioritere.

Alle forfatter- og oversetterforeningene samarbeider tett i saker av felles interesse, samtidig som vi selvsagt hver for oss ivaretar saker som angår hver forening spesielt. Kulturpolitisk tror jeg vi nettopp får gjennomslag fordi vi er flere foreninger. Det medfører et større antall foreningsledere som kan påvirke kulturpolitisk, arbeide inn mot forlag, bokklubber og bokbransje for øvrig, samt drive internasjonalt arbeid. Fem ledere/formenn, fire generalsekretærer og styremedlemmer fra alle foreningene har større gjennomslagskraft enn det en formann og en generalsekretær fra en forening ville ha, selv om den eventuelle foreningen hadde 6000 medlemmer.

For NBU har det vært, og er det, en fordel å være en egen forening, fremfor å være en seksjon i en stor forfatterforening. Norske barne- og ungdomsbokforfattere har en royalty og en normalkontrakt som forfatterkolleger i andre land misunner oss. Dette har vi oppnådd nettopp fordi vi har kunnet arbeide for våre særinteresser. Disse kollektive avtalene vil vi sloss for å bevare, det har topp prioritet. Vi ønsker ikke å forhandle oss ned til å bli en liten seksjon av en stor forfatterforening.