Dårlige filmer om gode mennesker

Hvorfor blir filmer om hjelpearbeidere aldri bra?

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Det er bare tynne trevler igjen av Sean Penns «The Last Face» etter at kritikerkorpset i Cannes kastet seg over den på fredag og når har revet og slitt i den i et døgns tid. Kjærlighetshistorien gjennom en feltlege og lederen av en hjelpeorganisasjon, spilt av Javier Bardem og Charlize Theron, syntes å være fortapt allerede før et eneste bilde var å se. Filmen innledes med en tekst som forklarer at krigen i Liberia, som er bakteppet for hele historien, kan minne om «brutaliteten i kjærligheten mellom en mann» - tre prikker, mørkt lerret - «... og en kvinne». Allerede her spredde høylytt hånlatter seg i salen.

«The Last Face» er akkurat så nedlatende, pompøs, kjedelig og sentimental som kritikerne skal ha det til. Men den er på ingen måte den første filmen som forsøker å involvere publikum i konfliktområder og arbeidet som gjøres der, og som ender opp med å bli nedlatende, pompøs, kjedelig og sentimental. Da Michel Hazanavicius, som sjarmerte Cannes i kne med «The Artist» i 2011, vendte tilbake til filmfestivalen tre år senere, var det med uutholdelige «The Search» - en 135 minutters selvhøytidelig vassing gjennom Tsjetsjenia. Fra før har Angelina Jolie i «Beyond Borders» og Colin Farrell i «Triage» bydd på hjelpearbeiderfilmer som er like velmente som lakenflate.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje problemet er nettopp velmentheten. Både Sean Penn og Angelina Jolie er selv aktivister, det er ingen grunn til å betvile engasjementet deres. Det var vanskelig ikke å føle med Penn, som var tydelig preget og blank i øynene, under pressekonferansen der alle visste at filmen hans hadde blitt møtt med himlende øyne og høylytt buing.

Men når noen lager film for å rette oppmerksomheten mot et problem, er problemet nettopp det som får all oppmerksomheten - pekt på med en meterhøy, dirrende moralsk pekefinger. Snarere enn de tilforlatelige samtalene som får filmskikkelser til å virke som om de lever og har noe som minner om personlighet, må den snakke med enorme ord om liv og død og lidelse. For den som vil lage film for å få publikum til å vie mer tid og krefter til Liberia, eller Tsjetsjenia, eller Kongo, er det som om psykologi og relasjoner blir underordnet, nesten trivielle. I stedet pøses det gjerne på med morbide detaljer om hva den lidende sivilbefolkningen går gjennom, oversatt til hollywoodsk og gravrøst av glossy stjerner. Det kan ikke gå bra.

Dette siste er også problematisk, men det er ikke bare filmskapernes skyld. Hollywood finansierer og selger filmene sine på den kjente ansiktene på plakaten. Dermed må bistandsfilmene alltid ha en velkjent, vestlig person i front, og historien blir nesten alltid historien om en storøyd utenforståendes vei inn i helvete på jord. Det blir rikelig anledning til å dvele ved et vakkert og velkjent fjes, oppløst i sorg eller tårer. Hyllest på film er alltid ubekvemt, og spesielt når det ikke er den utholdende befolkningen som får den så mye som den medfølende og formidlende lidelsesturisten med hjertet på rett sted.

En av de få som har klart å lage harmdirrende antikrigslitteratur av høy litterær kvalitet, er Berthold Brecht. Selv om krigen hos Brecht er fæl, blir ikke hans verden enkel. Oppmerksomheten er på hva krigen faktisk bringer frem i folk, ikke hva den burde frembringe. Kanskje dette er noe å merke seg for Sean Penn, så ikke avstanden mellom Vest-Afrika og Croisetten blir så forstemmende tydelig neste gang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook