Dårlige norske tekstforfattere

En del norske sangartister skriver stivbeint og lite musikalsk på morsmålet. Eller er det bare slik at de opplever at deres tekster blir mye grundigere analysert og mer kritisk vurdert enn sine norske (og utenlandske) kolleger som synger på engelsk?

  • Forrige uke anmeldte jeg Lynni Treekrems album «Storm». Hun fikk blant annet kritikk for tekstene, som jeg oppfatter som klisjéfylte, svulstige med altfor «store ord». Hadde hun derimot sunget på engelsk, hadde nok fokuset på tekstdelen vært mindre.
  • At engelske tekster passerer lettere, har flere årsaker. Norsk sang sitter umiddelbart i øret; vi forstår språket bedre og oppfatter at artisten har noe å fortelle oss. Tekstene trer tydelig ut av musikken, mens engelske tekster virker mer som en del av den. Det setter større krav til forfatteren.
  • Det er ikke bare blottleggingen av innholdet som gjør norsk til et mer krevende språk i pop/rock-sjangeren. Norsk er vanskeligere, fordi det er et hardt språk - mer kantete enn både svensk og engelsk. Begge disse har ord som er mer musikalske . De har også i større grad utviklet moteord, slang og sjargonger som er kortere og klinger bedre. Vi sier barnehage, mens svenskene sier dagis.
  • Sverige og England har lengre tradisjoner for å bruke morsmålet i pop/rock. De er ofte flinkere til å synge musikalsk, frasere og bruke rockens virkemidler med gjentakelser, hooks og refrenger. Der er vi ofte dårligere. Vi forteller og forteller og forteller, prater og prater, gjerne klompete, lite poetisk og med mange ord om store ting.
  • Med stivbeinte tekster utsetter man en melodi for noe - istedenfor å tilføre noe. Den som kaller seg musiker og sanger, må tilrettelegge ordene for musikken. (Med fare for å virke urimelig: det fins likevel mange dyktige tekstforfattere i Norge, så det er sagt.)
  • En av de beste historiefortellerne og låtskriverne i Norden heter Stefan Sundström. I morgen spiller han på Gamla i Oslo: hør og forstå!