Dårlige utsikter for Fornebu

Det finnes en rekke eksempler på svært vellykket byutvikling i Oslo-området. Men her er også feilgrep som det er meget å lære av. De henger gjerne sammen med at det politiske systemet har vært for svakt til å stå mot de økonomiske argumentene som brukes for å skyve til side overordnede retningslinjer og krav til estetikk, lys, luft og ro.

I noen tilfeller der svakheten har ligget i de lokale organer har staten grepet inn og hindret skandaler. Det har helst vært når den ikke selv har hatt noen direkte egeninteresse i saken. Et eksempel på at det ikke er noe nytt, er at staten i mellomkrigstiden hindret bygging av en hovedvei gjennom Akershus festning. I vår tid har den hindret en enorm utfylling til havneformål utenfor Filipstad, som for all overskuelig fremtid ville ha skjemmet hovedstadens ansikt mot fjorden og Europa. Men når staten har egne interesser å ta vare på, blir den lett verre enn de fleste til å skyve estetikk og store linjer i bakgrunnen, og presse gjennom ødeleggende grep. Staten ødela Arne Garborgs plass, ved å bygge tvers over den en kontorbygning som skjuler den spennende fasaden på Deichmanske bibliotek. Og når man nå må utvide Nasjonalgalleriet, finner man igjen ikke på noe bedre enn å bygge på en av sentrums få åpne plasser, Tullinløkken, på en måte som vil skjemme noen av byens vakreste fasader. Et eksempel på mangel på omtanke for helheten i bysamfunnet var det også at da man skulle bygge jernbane til Gardermoen, hadde man plutselig ikke tid til å overveie om man samtidig kunne få jernbanen bort fra Gamlebyen. Men nå står man efter meget å dømme overfor et større og mer langtrekkende eksempel på at kortsynt bedriftsøkonomi - som er uunnværlig til sitt bruk - får dominere deler av politikken hvor den bare burde spille en birolle, nemlig storstilet byplanlegging. Nå gjelder det utbyggingen av det potensielt praktfulle Fornebu -området. Nærmeste ansvarlige planleggingsmyndighet er Bærum kommune, som har vist adskillig sans for trivsel og miljøverdier. Inn kommer også automatisk Akershus fylkeskommune og Fylkesmannen, som begge legger vekt på regionens felles interesser og miljøhensynene. Hvis høyere statsorganer likevel vil spille noen rolle i en slik sak, skulle man tro det måtte være for å sikre en vakker og funksjonell hovedstadsregion, med en plassering av boligområder og friområder som gir gode boforhold for alle aldersgrupper, og en plassering av arbeidsplassene i regionen som gir et trafikkmønster som begrenser køer, støy og forurensninger. Men igjen må statens høyere forpliktelser vike for et merkverdig og ufullstendig økonomisk resonnement. Staten er nemlig også grunneier , og er blitt så forvirret av tidens ekstreme markedstenkning at den ikke erkjenner fullt ut den dyptgående forskjellen mellom staten og alle andre aktører. Staten er jo også vokter av immaterielle verdier. Likevel opptrer staten som om det skulle være et overordnet mål for den å få mest mulig penger for sine tomter. Hvis staten skal oppnå det, må reguleringsplanen bli slik at dens tomter kan selges til dem som betaler best, som er storkonsernene. De vil ha en bruk av området som utilsiktet vil markere tidens maktforhold og verdisyn, ved at deres kontorer får de beste tomtene, og boligene for vanlige mennesker legges bak. Som unnskyldning for kravet om en utnyttelse som gir høyest tomtepris bruker man et angivelig «stortingsvedtak» om at statens eiendommer skal selges for 2,3 milliarder kroner. Men det foreligger selvfølgelig ikke noe gyldig vedtak om det. Da Stortinget vedtok at Fornebu ikke lenger skulle være flyplass, kunne det jo ikke samtidig vedta hva kjøperne skulle betale for tomtene. Og Stortinget ville ha brutt sine egne lover om fremgangsmåten i reguleringssaker hvis det - uten noen konsekvensvurdering og høringsrunde - hadde prøvet å begrense kommunens rett til å bestemme en bruk av arealene som vil gi staten mindre inntekt enn den drømte om. Staten har ingen rett til å presse frem løsninger som øker verdien av dens arealer. Om Telenor og andre har kjøpt tomter til høy pris i den tro at de kan bebygges slik de ønsker, kan det ikke på noen måte begrense kommunens frihet til å bestemme en annen bruk av arealene, som passer bedre til områdets egenart og hele regionens behov. Hvis Bærum kommune skal efterleve de retningslinjer som staten i andre sammenhenger har stadfestet for utviklingen av våre byer og tettsteder, bør det bygges bolige r på Fornebu, og ikke flere næringsbygg enn dem som måtte trenges for å betjene den lokale befolkning. Oslo-regionen har nemlig en langt mer prekær mangel på egnede boligtomter enn på tomter til kontorbygg. Kontorer kan bygges på steder der boliger ikke bør ligge på grunn av trafikkstøy. Og de kan om nødvendig bygges i høyden i sentrale bydeler, gjerne der hvor det står dårlige bygg idag. Hvis storkonsernene likevel får bygge sine kontorer på tomter som er særlig godt egnet til boliger, betyr det at boligene blir presset inn på mindre egnede områder, eller på det som burde bevares som friområder. Statens krav om mange arbeidsplasser på Fornebu, langt fra skinnegående transport, betyr også mer biltrafikk, i strid med krav fra staten selv om at forholdene skal legges til rette for mindre biltrafikk. Dersom arbeidsplassene i stedet legges nær jernbane, T-bane, trikk eller gjennomgående busslinjer, blir andelen som reiser kollektivt til sin arbeidsplass høyere, og biltrafikken mindre. Denne problemstillingen prøver man riktignok å drømme seg bort fra, ved å late som det kommer en bybane til Fornebu. Men når kommer den? Først må man bygge nye dobbeltsporede jernbaner fra Oslo S til Ski og fra Skøyen til Asker. Efter det må bybanen til Fornebu konkurrere med andre trafikkoppgaver, som kan være enda viktigere. Hvis man bestemmer at nye næringsbygg på Fornebu må vente til bybanen er ferdig, vil man riktignok hindre at de nye kontorbyggene skaper en trafikk som ikke kan avvikles på forsvarlig vis. Men da vil vel de som vil bygge kontorbygg nå trekke seg. Det vil i tilfelle være bra, men det må være bedre å gi klar beskjed med det samme om at nye næringsbygg hører hjemme andre steder i Oslo-området, slik at boligbygging kan komme i gang også på de tomtene som storkonsernene har kastet sine øyne på til helt andre formål. De som vil bygge næringsbygg på Fornebu kan sikkert produsere regnestykker som viser hvor lønnsomt det er. Kanskje har de også «visjoner» som viser at det går bedre for Norge hvis akkurat de får hånd om eiendommene. Men hvis lønnsomhet skal vurderes, bør man også ta med i regnestykket hva det vil koste å bygge ut E18 til å klare den biltrafikken som alle de nye arbeidsplassene på Fornebu vil føre med seg. Det vil bli svært dyrt på grunn av spesielle problemer i området. En realistisk kalkyle vil antakelig vise at plassering av næringsbygg på Fornebu er samfunnsøkonomisk ulønnsomt, hvilket burde overbevise dem som mener at lønnsomhet bør være et avgjørende kriterium. Tidens politiske makthavere er svake for konsernledere og andre lobbyister, som gjør jobben sin når de arbeider for andre mål enn et helseriktig hovedstadsområde. Derfor blir det nok dårlig samsvar mellom idealer og virkelighet på Fornebu. Men mer debatt kan kanskje hjelpe.