Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dårlige vilkår

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANDAG STARTER

et nytt barnehageår for mange. Denne uka økte staten overføringene til de private barnehagene med 33 prosent. Den 16. juni fattet Stortinget sitt historiske barnehagevedtak under stor jubel. Politikerne, jublet, media jublet, mange foreldre jublet, mange private barnehageeiere jublet - men de ansatte jublet ikke like mye. Hvorfor det? 20. januar i år gikk to kvinner - Unni Ljøstad og Tove Falck - ut i streik i Portveien barnehage AS, avdeling Fevik i Grimstad. De to følte seg tvunget til å sette ned foten. Arbeidsgiveren deres nektet å fornye tariffavtalen som hadde vart i to år. Eierne møtte ikke engang fram til lovpålagt mekling. Det kostet de to førskolelærerne mye å gå ut i streik etter å ha jobbet i Portveien i 8 år. I dag har streiken pågått i 196 dager. Eierne har ikke firt en millimeter. Fredag økte de statlige tilskuddene til private barnehager med 33 % som den første opptrappingen. Eierne nekter å inngå en tariffavtale på en arbeidsplass som i årene framover skal få dekket 80 % av sine kostnader fra staten. Hva gjør denne historien ekstra trist? Den 16. juni avviste flertallet på Stortinget - bestående av FrP, Høyre, KrF og Venstre - å sikre at de ansatte i private barnehager skal ha rett til ordnede lønns- og arbeidsforhold som en del av likestillingen mellom offentlige og private barnehager. I festrusen sendte flertallet på Stortinget regningen over til Tove og Unni og alle andre som måtte ønske seg ordnede lønns- og arbeidsforhold.

EN UNDERLIG HISTORIE:

27. mai: Odelstinget behandlet forslaget til ny lov om frittstående skoler. Udanningsminister Kristin Clemet hadde foreslått i loven at undervisningspersonale ved skoler som er godkjent etter loven skal ha rett til lønns- og arbeidsvilkår som i tilsvarende offentlige skoler. Alle partiene på Stortinget støttet Kristin Clemet i dette. Mens Høyre, FrP, Venstre og Kristelig Folkeparti er for å sikre de ansattes rettigheter i skolene, er de imot å gjøre det samme i barnehagene. Hovedbegrunnelsen som ble brukt når det gjelder barnehagene er at dette må overlates til partene i arbeidslivet. Flertallet overlater til lavtlønte kvinner på små arbeidsplasser å sikre sine egne rettigheter. Mange kommuner har allerede signalisert at for å nå målet om full barnehagedekning må de satse på private barnehager. Det vil innebære at enda flere må kjempe for ordnede lønns- og arbeidsforhold.

I dag er halvparten av alle barnehager privateide, i alt 2900. I år 2000 var det 33506 ansatte i kommunale og 19167 ansatte i private barnehager. De kommunale barnehagene har tariffavtaler med de ansatte som både omfatter lønn- og pensjoner. Innen de private barnehagene er det ca. 60 % som har inngått avtale om ordnede lønns- og arbeidsvilkår med de ansatte. Resten - ca. 1200 har i dag ikke avtaler. Forskjellene mellom ansatte i barnehagesektoren er store. Hovedskillet går mellom barnehager med ordnede avtaleforhold og de som ikke har det. Ser man på framtidsutsiktene er de dystre for ansatte i private barnehager uten avtaler. Mens kommunalt ansatte har en pensjonsavtale som vil sikre dem ytelser utover folketrygden, har de ansatte i private barnehager uten avtaler ingen tilsvarende pensjonsavtale. De går med andre ord en framtid i møte som svært svake og usikre pensjonsrettigheter etter et langt arbeidsliv.

MANGE PRIVATE BARNEHAGER

har i dag ikke avtaler som sikrer de ansatte ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Politikerne kan gjennom vedtak som sikrer de ansattes rettigheter hjelpe til i 5 situasjoner som man ofte finner ute i disse barnehagene:

1. Når de ansatte ikke tør å stille rimelige krav fordi de er redd for å skape konflikter: I mange barnehager er dette reelt. Det er små arbeidsplasser med tette relasjoner mellom eier og ansatte. Selv der de ansatte er organiserte kvier de seg for å stille krav som kan skape konflikter. Et generelt krav til arbeidsgiverne for å motta offentlig støtte ville gjøre dette mye enklere.

2. Når eierne ikke forstår verdien av det arbeidet som utføres og den utdanningen og erfaringen de ansatte har: Fortsatt - i år 2003 - så er det de som oppfatter det pedagogiske arbeidet i barnehagene som å «passe barn» og derfor heller ikke ser verdien av en avtale. Et generelt krav ville gjøre denne typen argumentasjon ugyldig.

3. Når eierne er uprofesjonelle arbeidsgivere med manglende forståelse for spilleregler i arbeidslivet: Mange barnehager er startet av enkeltpersoner, enkeltgrupper og lag med mangelfull erfaring som arbeidsgiver. En del problemer oppstår fordi man ikke kjenner eller respekter spillereglene i arbeidslivet. Et generelt krav ville løse også dette.

4. Når eierne skal tjene penger: For noen eiere er det økonomiske motivet viktig. Det er ennå ikke klart hvordan man skal fastsette overføringene til den enkelte barnehage. Men hvis det blir et fast beløp uansett lønnsforhold, vil eiere som nekter sine ansatte pensjoner og en anstendig lønn tjene mer penger. Et generelt krav vil bidra til å løse også dette og unngå at offentlige overføringer ender i private lommer - fordi eierne nekter å gi ansatte en anstendig tariffavtale.

5. Når eierne ikke vil inngå en avtale: Det mest grelle eksemplet er eierne i Portveien barnehage i Grimstad. Hvor lenge forventer samfunnet og politikerne at Tove Falck og Unni Ljøstad skal tåle belastningen med å være ute i streik? Hvor mange år synes politikerne at det akseptabelt at to førskolelærere i en liten barnehage i et lite lokalsamfunn skal ta belastningen med å streike for å få det som de aller fleste samfunnsborgere i dag oppfatter som helt selvfølgelig; nemlig retten til en anstendig lønn og pensjon? Et generelt krav ville gjøre situasjonen for denne gruppen mye bedre. De ville få bedre kort på hendene.

MEN HISTORIEN

trenger ikke slutte her. Verken for Tove og Unni i Portveien eller for andre ansatte i private barnehager. Det er politikerne som har makt til å skape en ny slutt - og det kan de fortsatt. Nå går det flere tog - både i Barne- og familiedepartementet og i kommune-Norge. Her er tre alternativer til en lykkeligere slutt:

Slutt 1:

Den 16. juni ble barnehageminister Laila Dåvøy bedt av Stortinget om å komme tilbake med et forslag til hvordan man sikre de ansatte ordnede lønns- og arbeidsforhold i barnehagene. Hun kan ta kontakt med sin statsrådskollega Kristin Clemet i Utdanningsdepartementet for å kunne lage en blåkopi av friskolelovens paragraf om de ansattes rettigheter, som kan sendes over til Stortinget for å vedtas der. Vil hun det?

Slutt 2:

Laila Dåvøy har fått Stortingets tillatelse til å lage egne forskrifter for barnehagene for å sikre en likeverdig behandling av alle barnehager. Der kan hun stille krav om ordnede lønns- og arbeidsforhold. Vil hun det?

Slutt 3:

Hvis Trond Giske, Øystein Djupedal og Åslaug Haga tviler på at regjeringen vil gjøre noe for de ansatte, kan de følge opp sitt eget forslag fra Stortinget om de ansattes rettigheter. De kan ta initiativ til at de tre partiene i lokale kommunestyrer foreslår at den enkelte kommune stiller likelydende krav til at det skal være tariffavtaler i alle barnehagene i kommunen. Det har et enstemmig kommunestyre i Grimstad gjort i vinter som en forutsetning for å gi kommunal støtte. Stortinget vedtok i juni at kommunene fortsatt skal spille en helt avgjørende rolle og også fortsette å bidra med samme finansiering som i dag. Vil disse tre gjøre det?

Laila Dåvøy, Trond Giske og Øystein Djupedal vi utfordrer dere til å skrive slutten på historien her. Hvordan vil dere bidra til å gjenopprette idyllen i Portveien?