Darwin og den etiske bevissthet

Professor Arne Martin Klausens interessante kronikk om darwinismens (mulige) relevans for verdikommisjonen tar utgangspunkt i det fravær av mål som evolusjonslæren innebærer.

Evolusjonslærens tyngste erkjennelse ligger mer i dette meningsfraværet enn i slektskapet med amøber, agurker og aper, men bør samtidig åpne for en følelse av samhørighet med (og dermed respekt for) annet liv. Med utgangspunkt i evolusjonens evige innebygde endringsprosess spekulerer Klausen rundt paralleller til samfunnets kulturelle evolusjon og den akselererende endringstakt - også dette endringer uten noe endelig mål, fri for objektiv moral. Det er åpenbare paralleller mellom den organiske (biologiske) evolusjon og den kulturelle, men det er også åpenbare forskjeller. Idrettens verden med sitt rekordjag er en åpenbar parallell, men den mest interessante i denne sammenheng er «markedsmekanismens» evige strøm av nye produkter. Bare de som oppnår markedets gunst overlever, og markedet mer enn produktet i seg selv er målet - selv det mest avanserte produkt er evolusjonært dødt uten et marked. En digresjon: Det er også denne strategi som får våre to store tabloidorganer til å prioritere «Aqua-Lenes» nakenbilder på førstesiden (for bare å ta ett eksempel). Denne banale mekanisme er underlagt sin egen tyngdelov, styringsmekanismene har vist seg svake, og følgen er en markedsstyrt lavineeffekt med oppstart som en liten snøball hos den lokale handelsmann og det foreløpige endepunkt i globale finanstransaksjoner som til dels overstyrer de nasjonale interesser. Markedets «invisible hand» har vist sin formidable kraft, og det er altså her man kan se likheter med den darwinistiske evolusjon - en parallell man likevel ikke skal trekke for langt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hartvig Sætra følger opp dette med markedet og sosialdarwinismen som innfallsport til en debatt rundt triageproblemet, globalisering og global urettferdighet. Hans behandling av triagedilemmaet har jeg ingen motforestillinger mot, men når Sætra kobler økt interesse for Darwin med at «sosialdarwinistiske synsmåtar på ny er i frammarsj», er det uheldig. Som Sætra selv skriver så var sosialdarwinismen «eit ideologisk-etisk overbygg for den dominerande frie markedsmekanismen, og den legitimerte imperialismen». At Darwins teori om det naturlige utvalg ble brukt til å legitimere klasseskiller og fravær av markedsregulering, har alltid vært en fundamental urett. Darwinismen som sådan er verdinøytral, den representerer ingen ideologi. At hans navn ble tyvlånt til denne blå-brune ideologi, har klebet ved darwinismen siden, og la oss nå for all del slippe en kobling mellom dagens interesse for Darwin med «sosialdarwinismen» og den globale markedsegoismen.

Etter mitt skjønn skal man ikke tøye Darwin for langt inn i denne type argumenter. Det er likevel et annet aspekt ved darwinismen som bør kalle på interesse i verdidebatten. Det er i hvilken grad de menneskelige relasjoner (herunder kulturelle aspekt) påvirkes av darwinistiske prinsipper. Hvorfor har tilsynelatende de humane idealer så trange kår? Her kan man i utgangspunktet innta ett av to ekstreme standpunkt; det ene er at analyser av menneskelige relasjoner fra et darwinistisk ståsted er irrelevant, det er å leie en reduksjonistisk blind elefant inn i den humanistiske porselensbutikk. Det andre ytterpunkt grenser mot den genetiske determinisme, studer maur og sjimpanse så vil du finne det ene svar: at menneskets handlinger er utmeislet gjennom det naturlige utvalg, vi er en naken ape, hverken mer eller mindre. Begge utgangspunkt er lite fruktbare, det første stenger ute viktig innsikt i den menneskelige adferd, det andre legger veien åpen for fatalisme og nihilisme. Frykten for å bringe darwinistiske betraktninger inn i analysen av de menneskelige relasjoner stikker dypt, og bunner i en (forståelig) frykt for en reduksjonistisk analyse. Evolusjonen er basert på det «egoistiske» prinsipp (selv om begrepet som sådan fordrer en bevissthet om rett og galt). Den uegennyttige (altruistiske) adferd har ingen adaptiv verdi, den gir ikke økt overlevelse og videreføring av egne gener, og blir derfor en evolusjonsmessig blindgate. Den ny-darwinistiske analyse har imidlertid brakt debatten og erkjennelsen et langt skritt videre fra dette «rå egoisme»-synspunktet. Gjensidighet og «vennlige handlinger» er faktisk også vanlig blant andre arter, og samarbeidsmodellen er både en forutsetning og en suksess i sosiale dyresamfunn. Det interessante her er at denne innsikten, som i stor grad er basert på spillteoretiske betraktninger omkring samarbeid både innen økologien og økonomien, viser at samarbeidsprinsippet har gyldighet, og at det er basert på gjensidig tillit.

Det er her denne argumentrekken igjen krysser Arne Martin Klausens synspunkter, og hans henvisninger til Karl Polyanis tre former for verdisirkulasjon; gjensidighet, redistribusjon og markedsmekanismer. I dag synes den siste mekanismen å ha forvist de andre til marginale habitater - det er dette som er Polyanis modernisering. Gjensidigheten, som angår de «egentlige verdier», som f.eks. kjærlighet og vennskap, går altså rett på ny-darwinismens kjerneargument: du klør min rygg og jeg skal klø din. Dette er den «hjelp-til-selvhjelp-etikk» alt liv kan by på, men det er da gjensidighet som rimeligvis ikke fordrer noen etisk bevissthet. Det skulle være unødvendig å påpeke, men ut fra det faktum at darwinismen kan forklare en del «primitive» adferdstrekk også hos vår art, så må man ikke derav kortslutte at dette innebærer en rettferdiggjøring av de samme adferdstrekk. Om vi aksepterer at mennesket ikke bare har en somatisk arv fra fortiden, men også en psykisk, så bør vi bruke den innsikt darwinismen kan gi oss til å forstå denne type fundamentale motiver for menneskelig adferd, hvorfor vår «medmenneskelighet» er så ufullkommen (hvorfor vi faktisk trenger verdikommisjoner) - og søke å dyrke de humane idealer gjennom denne innsikt.

Jeg deler langt på vei Arne Martin Klausens oppfatning om at «Det er like sannsynlig at det moderne samfunn med all sin kompleksitet og sårbarhet forutsetter en menneskeskapt styring og planlegging av en ny og mer effektiv type for å unngå anarki og sammenbrudd». Vi kan i dette ikke gi slipp på fordelingsmodellen, men den trenger revitalisering og stadig pleie. For dessverre, Klausen og Sætra, så kan vi neppe sette vår lit til at den darwinistiske evolusjon hjelper oss til å frambringe «det neste nivå» av mennesker, «kulturatene». Slik Peter Wessel Zapffe så kjempehjorten som «hornbæreren fremfor markens dyr», så har imidlertid evolusjonen frembrakt mennesket som et ikke biologisk unikt, men mentalt unikt dyr med et begrepsapparat som omfatter moral, etikk, rett og galt. Det er her den kulturelle evolusjon kan komme oss til hjelp, bare den kan dyrke den etiske bevissthet og gjennom det frembringe «kulturater».

Den andre siden av denne «naturen i mennesket»-vinklingen blir naturligvis mennesket i naturen, og la oss avslutte med utgangspunket for denne debatten, Charles Darwins «Om artenes opprinnelse». Denne handler ikke om mennesket, men om slektskapet mellom alt liv. Det er også et moment i verdidebatten. Innsikter i evolusjonært slektskap og nye innsikter på følelser og sanser hos dyr bør påvirke våre følelser for - og våre moralske og etiske forpliktelser overfor - det øvrige mangfold. Darwin fikk oss til å se de store sammenhenger i naturen, og mennesket som en naturlig aktør i det økologiske teater.