Darwin og den menneskelige natur

Å fullføre Darwins revolusjon ville innebære at vi begynte å betrakte mennesket, med alle dets fantastiske evner og ferdigheter, som en evolusjonært oppstått art, og dermed anså studiet av menneskets natur som en del av de biologiske vitenskapene.

I siste kapittel av «Om artenes opprinnelse» skriver Darwin om de perspektivene som åpner seg for den biologiske forskning dersom hans evolusjonsteori skulle vinne igjennom. Her heter det blant annet: «I den fjerne fremtid ser jeg nye, langt viktigere forskningsfelter åpne seg. Psykologien vil bli bygget på et nytt grunnlag, det at enhver åndelig evne og ferdighet nødvendigvis erhverves i gradvise trinn. Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.» I dette perspektivet vil det å fullføre Darwins revolusjon innebære å betrakte mennesket, med alle dets fantastiske evner og ferdigheter, som en evolusjonært oppstått art. Å ta konsekvensen av dette ville innebære at vi begynte å anse studiet av menneskets natur som en del av de biologiske vitenskapene. En slik omveltning kan se ut til å være under oppseiling i dag - det er i hvert fall ikke vanskelig å finne bøker som drøfter den menneskelige natur fra en darwinistisk synsvinkel, og det spennende med dem er at de svært ofte har et tverrfaglig utgangspunkt. Men svært mange, biologer så vel som humanister, ser denne tendensen som lite ønskelig, framfor alt fordi de oppfatter en slik betraktningsmåte som sterkt reduksjonistisk og som en åpning mot fatalisme og nihilisme. En liten historie kan belyse hva problemet består i. Alfred Russel Wallace, som formulerte teorien om det naturlige utvalg samtidig med Darwin, om enn langt fra så grundig underbygd som Darwin selv gjorde det i sitt hovedverk, ble etter hvert overbevist om at mennesket var det eneste levende vesen hvis opprinnelse ikke kunne forklares ved darwinistiske prinsipper. Han var enig med Darwin i at mennesket som art måtte ha en historie, og at det i sine anatomiske og fysiologiske trekk var beslektet med de store apene. Men noe helt nytt måtte ha kommet til underveis, noe som ikke kunne gis en biologisk forklaring. Wallace tenkte slik: Mennesket oppsto for millioner av år siden, og må i begynnelsen ha levd et primitivt liv, minst like primitivt som de ville folkeslagene han selv hadde møtt under sine årelange biologiske ekspedisjoner i Malaya-øygruppen. Hvis mennesket hadde oppstått i samsvar med evolusjonære prinsipper, ville det ha vært tilpasset en tilværelse av dette slaget. Men slik kunne det ikke forholde seg. Den menneskelige ånd bærer i seg muligheter som først er blitt realisert i historisk tid, i form av evnen til analytisk tenkning og kunstnerisk og religiøs utfoldelse på et nivå som langt overgår det man finner hos primitive folkeslag. Disse evnene kunne ikke ha oppstått som en tilpasning til artens opprinnelige livsbetingelser, hvor de ville være helt uten adaptiv betydning. De måtte derfor ha vært inngitt menneskene gjennom en guddommelig skaperakt. Wallace trakk de ytterste konsekvenser av sin innsikt og ble, som så mange andre betydelige kulturpersonligheter i viktoriatiden, praktiserende spiritist.

Jeg har denne historien fra den amerikanske evolusjonsforskeren Stephen Jay Gould (se «Natural Selection and the Human Brain: Darwin vs. Wallace», i essaysamlingen «The Panda's Thumb»). Gould er imidlertid en grundig herremann, og han bidrar med et perspektiv som klarlegger det teoretiske grunnlaget for at Darwin og Wallace så til de grader gikk hver sin vei. Wallace var det Gould kaller adapsjonist på sin hals. Han mente at alle trekk ved levende organismer skyldtes det naturlige utvalg, altså måtte forstås som direkte tilpasninger til organismenes materielle livsbetingelser. Gjorde ikke Darwin det samme? Svaret er et klart nei. Dette ble mer og mer åpenbart for meg etter hvert som mitt arbeid med oversettelsen av Darwins hovedverk, «Om artenes opprinnelse », skred fram. Darwin mener at det naturlige utvalg er hovedmekanismen i artenes opprinnelse og utvikling, og argumenterer omhyggelig og sindig for dette. Men han påpeker gang på gang at andre lover også spiller en viktig rolle i prosessen. For det første minner han om at det er noe som heter vekstlover , som er å oppfatte som anatomiske og fysiologiske betingelser eller begrensninger for hvordan levende organismer i forskjellige stamlinjer kan utvikle seg. For det annet innfører han et begrep han kaller det seksuelle utvalg, som for eksempel forklarer hvordan påfuglhanens hale har utviklet seg til det vi ser i dag: Påfuglhønene har foretrukket haner med store og imponerende og fargerike haler. Derfor har haner med de største halene gått seirende ut av kampen om hønenes gunst. Dette har skapt et evolusjonært trykk i retning av stadig større haler, på tross av at dette ikke kan sies å være til gagn for påfuglhanene i deres kamp for tilværelsen på andre områder.

Av dette slutter jeg følgende: De som frykter at darwinistiske prinsipper anvendt på studiet av den menneskelige natur skal føre til grovt reduksjonistiske konklusjoner, forveksler Darwins teori med den Wallace sto for. De kan ha gode grunner til en slik frykt, fordi svært mye praktisk evolusjonsforskning, med så vel dyr som mennesker for øye, har vært utført mer i Wallaces enn i Darwins ånd. Forskerne på dette feltet har nærmest konkurrert seg imellom om å finne adaptive forklaringer på alt. Påfuglhanens hale har vært forklart med at den i utspredt tilstand tjener som kamuflasje i underskogen hvor arten har sitt naturlige tilholdssted. Flamingoens rosa farge har vært forklart med at den gjør fuglen vanskelig å få øye på i solnedgangen, da rovdyrene som jakter på den, er mest aktive. Hunnhyenens falske penis og pung er blitt forklart som en tilpasning til dyrenes hilseatferd, på tross av at ingen andre hunndyr med lignende atferd har utviklet slike organer. Mange av disse analysene er langt mer villedende enn det den ofte sterkt kritiserte sosiobiologen Edmund O.Wilson har uttalt om mennesket som biologisk art. Forutsetningen for å kunne gjøre den menneskelige natur til gjenstand for et darwinistisk studium, er å ta et oppgjør med de reduksjonistiske tradisjonene innenfor biologien som helhet. Alternativet, nemlig å oppfatte slike undersøkelser av mennesket som irrelevante eller ufruktbare, er i bunn og grunn uttrykk for den holdningen Wallace til slutt inntok når det gjaldt menneskets ånd - nemlig at den tilhører en helt annen verden enn alt annet levende på denne kloden. Jeg kan ikke se at en slik holdning lar seg forsvare, aller minst i det perspektivet Darwin selv så sin teori i. Når alt dette er sagt, vil jeg minne om følgende: Selv om Darwin utvilsomt skapte et nytt grunnlag for biologien som vitenskap, er det ikke slik at all biologisk forskning siden hans tid har hatt et evolusjonært tilsnitt. Mesteparten av den forskningen som til enhver tid gjøres innen biologien, tar ikke sikte på å avdekke artenes opprinnelse eller utviklingshistorie, og heller ikke å avklare den adaptive verdien av organismenes fysiologiske eller atferdsmessige trekk. Når zoologer nylig kunne fortelle oss at grevlingen ikke, som man før trodde, er et solitært dyr, med andre ord en enegjenger, men bor i familiegrupper i sammenhengende systemer av huler, følte de seg ikke i samme åndedrag tvunget til å uttale seg om hva dette betyr i en evolusjonær sammenheng. De beskriver atferden som atferd, nærmere bestemt grevlingatferd.

Å bringe et darwinistisk perspektiv inn i studiet av mennesket innebærer verken noe mer eller mindre. Evolusjonsteoretiske studier vil eksistere side om side med studier av den typen vi er vant til, samtidig som studier hvor dette perspektivet ikke er eksplisitt til stede, til enhver tid vil forbli de mest tallrike. Hva har vi da å frykte?