Darwin og endringskultur

Professor Arne Martin Klausen har i Dagbladet søndag 23. august en meget interessant og inspirerende artikkel. Hans artikkel munner ut i en utfordring til Verdikommisjonen som jeg i høyeste grad mener vi må ta imot.

La meg sitere hva hans utfordring går ut på: «Våger vi å innse at forestillingen om noe stabilt og om absolutte verdier trolig er en saga blott? I så fall, hvordan utvikler vi en etikk på den forutsetning at alt i prinsippet er foranderlig, og at intet sentrum finnes med legitimitet til å formulere absolutte normer? Dette må være det viktigste scenariet Verdikommisjonen må ta stilling til.» Og han tilføyer at hvis vi ikke våger det, må vi komme med et alternativ. Klausen tar utgangspunkt i Darwins bok «Om artenes opprinnelse», som av norske professorer er blitt kåret til den viktigste av de hundre viktigste bøkene som forandret verden. Han understreker Darwins budskap om at alt er under endring, og underlagt utviklingens tilfeldighet. Gjennom referanse til modernismens analytikere og kritikere sier Klausen videre at det felles kjennetegn for modernitetens mest grunnleggende ideer og verdier, er at de alle er av den karakter at de påskynder forandring. Og endringshastigheten er nesten eksponentiell. Vi verdsetter først og fremst nyskaping, grenseoverskridelse og kritisk holdning til autoriteter og etablerte sannheter. (Min utheving.)

Gjennom denne oppsummeringen har Klausen etter mitt syn satt fingeren på et av de mest grunnleggende trekk ved vår vestlige kultur. Kunst og idrett er absolutt to felter hvor disse trekkene er godt synlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt siden den tiden da bildende kunst for alvor begynte å sprenge rammene for sin rolle som formidler av mytiske og religiøse symboler og hendelser, har nyskaping og grenseoverskridelse vært hovedkjennetegnene for de verkene som er blitt stående som milepæler i vår vestlige kunsthistorie - enten det gjelder formspråk eller temakretser. Det moderne kriteriet på god kunst er om det provoserer fram reaksjoner hos de menneskene kunstneren henvender seg til. Jo sterkere, jo bedre. I så måte er impresjonistenes inntog i slutten av forrige århundre uhyre lærerik for oss alle. Den hån og den latterliggjøring de den gang måtte tåle, står i vanvittig kontrast til den anerkjennelsen og de prisene impresjonistenes verker siden har møtt.

Idrettens krav til nyskaping og grenseoverskridelse har vokst parallelt med både kjendis- og heltehysteriet i media og med de store pengesummene som er innbakt i dette hysteriet. Idrettens internasjonale eliteutøvere er en integrert del av underholdningsindustrien, med mange av de samme sykdomstegnene som vi ser hos stjerneutøvere i underholdningsbransjen. Grenseoverskridelsen støter mot kroppens begrensninger, men de som nekter å godta dette forsøker å sprenge rammene for kroppens begrensninger gjennom bruk av medikamenter. Det er ikke nok å være best i dag, grensene for alle tidligere utøveres prestasjoner må også overskrides. Dette har i mange år forplantet seg ned til barneidretten, der det nå utkjempes en hard kamp for at ikke leken skal bli helt borte i jakten etter vinnere.

Disse to eksemplene viser spennvidden i det temaet vi står overfor. Ingen vil i dag si at impresjonistenes inntog ikke var en seier for malerkunsten som uttrykksform. Er det noen som vil si at dagens eliteidrett styrker idretten som bevegelse? Nyskaping og grensesprenging er en velsignelse og en forbannelse. Noen ganger det ene og andre ganger det andre. Kommersialiseringen fører til sortering av de feltene hvor grensespreng-ingen blir mest intens. Jo mer penger, jo mer hysterisk grensesprenging. Anti-tesen til denne vår endringskultur er det stasjonære samfunn som ikke oppmuntrer til nyskaping, grenseoverskridelse eller kritikk av etablerte autoriteter. Det er det samfunnet som har gitt oss Janteloven og Trangviksposten. Det er ikke lett å finne noen som kjemper for et slikt samfunn.

Selv om ingen ønsker det stasjonære samfunn, så kan det hende at en del mennesker ønsker seg et mer langsomt og stabilt samfunn. Et samfunn som ikke føles som et bukkeritt der bukken er de globale kapitalkreftene. Noe som ikke har en eksponentiell endringshastighet. Er dette bare et generasjonsspørsmål? Det er neppe bare det. I kontrasten mellom vestlig mytologi og orientalsk mytologi finner vi mye av den samme spennvidden i holdninger. Den vestlige betoningen av individets intitiativ, ansvar og eventyrlyst i en verden som beveger seg «framover» står i kontrast til den østlige betoningen av individet som en integrert del av en helhet, som i sin tur beveger seg i evige kretsløp.

Hos oss vil vi kunne lete fram fantasier om en bydel eller et lokalsamfunn hvor folk tar seg tid til å ta seg av hverandre, hvor folk faktisk bryr seg om hvordan det står til med deg, hvor de forsøker å inkludere deg i et fellesskap hvis du selv ønsker det - uten å trenge seg på hvis du ønsker å være for deg selv. De er ikke fiender av ny teknologi, men de tenker seg om når de tar den i bruk (for de vet i likhet med professor Francis Sejersted, jfr.Dagbladet 24. august, at de har innflytelse på dens bruk). De er åpne for å ta imot kritikk, for de vet at konstruktiv kritikk fører til forbedringer. Ja, da. Dette er naive utopier. Og Klausens poeng er jo at vi ikke kan velge mellom det langsomme, stabile og medmenneskelige på den ene siden, og det dynamiske og menneskefiendtlige på den andre siden. Vi er i en situasjon hvor alt endres, og utfordringen er å arbeide seg fram til en etikk for en verden hvor alt endres uavlatelig og hvor faste normer ikke kan formuleres med noen form for autoritet. La oss så anta at Klausens utfordring er riktig formulert. Jeg ser ikke bort fra at den er det.

Da tror jeg vi må starte med å lete etter svarene gjennom følgende to hovedspørsmål: Hva er fra en menneskelig synsvinkel en god omstillingsprosess? Hva er det som gjør et lokalsamfunn godt å leve i? Det er ut fra min mangeårige erfaring som leder ikke vanskelig å håndtere omstilling hvis lagspillet er godt og hvis informasjonsflyten er god. Det finnes en del kjennetegn på det gode lokalsamfunn, enten det er i en bydel eller i en bygd. Det finnes en del kjennetegn på samfunn som er i oppløsning. Vi kan dokumentere og bearbeide vår forståelse av kjennetegnene ved de gode omstillingsprosessene, for de vil fortelle oss mye om hva det kollektivt og individuelt vil si å mestre livet i et samfunn i stadig endring. Første bud i en god lokal omstillingsprosess er at ingen skal tilsidesettes eller holdes uinformert om spørsmål som angår dem. Alle berørte skal gis mulighet for aktiv medvirkning. Det kollektive hovedansvar i et samfunn i omstilling går analogt ut på at ingen skal ekskluderes fra samfunnets sosiale kretsløp. De som «faller av lasset» må fiskes opp igjen, hvis de selv ønsker det. Kjernen i et individrettet svar på denne utfordringen ligger etter mitt syn i å utforske våre grenser for medmenneskelighet og integritet. Vi kan i praktisk handling prøve ut hva medmenneskelighet og integritet krever av oss, og hva det gir tilbake. Vi kan prøve ut hva det vil si å være inkluderende i stedet for ekskluderende.

Disse utfordringene er ikke småtterier, og de åpner opp for omfattende prosesser i samfunnet hvis man vil ta dem alvorlig. Hvis man ikke vil ta dem alvorlig, framstår de kanskje som naive og latterlige. Det er opp til hver enkelt å velge hvordan de vil forholde seg til disse utfordringene. Verdikommisjonen vil i tida som kommer søke etter sin måte å møte dem på.