Darwin og Verdikommisjonen

I Det Norske Videnskaps-Akademis ærverdige lokaler holdes pressekonferanse. Hundre norske professorer har hjulpet Bokklubbens Kulturbibliotek med å nominere de hundre viktigste «bøker som forandret verden». Seierherren avdukes med stort oppbud av jurymedlemmer og mediefolk.

Det overrasket ingen at Charles Darwin kom øverst på pallen. Hans bok «Om artenes opprinnelse» fra 1859 fikk et overveldende stemmetall. Med denne boka ble mennesket for første gang i Vestens vitenskap plassert i dyrenes verden. Den foregrep den moderne, økologiske tankegang samtidig som den førte vitenskapeliggjøringen av verdensbildet et langt skritt videre.

Biologer og idéhistorikere var enige om at Darwins teorier ikke lenger var kontroversielle. På den annen side hevdet professor Dag Hessen at vi selvsagt ikke var ferdig med de ideologiske og etiske konsekvenser av Darwins innsikter. Han forsvarte Darwin, som visstnok døde som en troende kristen, mot det han kalte misbruk, av typen «sosial-darwinisme», «den sterkestes rett» osv.

At Darwin bidro til å henføre Bibelens skapelsesberetning til mytenes og metaforenes verden, er det nå bare et lite, fundamentalistisk mindretall som protesterer mot. Det ligger imidlertid fortsatt langt mer utfordrende perspektiver i Darwins livsforståelse. Hans klare budskap er at alt er under endring, og underlagt utviklingens tilfeldighet. Menneskets egenart slik vi kjenner den idag, er på lang sikt heller ikke garantert. Stabilitet er imot livslovene. Utviklingen har ingen moralsk hensikt, og man kan ikke påvise en utenforliggende styringskraft.

På denne bakgrunn gikk mine tanker til verdikommisjonen og dens arbeid. Listen med de andre bøkene ga også assosiasjoner til verdikommisjonen. På listen var også noen kulturantropologer kommet med. Fra dette fagområdet har vi de siste hundre år fått kunnskap om menneskets evne til å skape kulturvariasjon, med tilsynelatende raske forandringer uavhengig av gener og biologisk arv. Og hva mer er: leter man etter etiske universelle normer, er de meget vanskelige å finne. Det som synes sikkert, er at i alle kulturvarianter finnes forestillingen om en etisk dimensjon. Men det pinlige er at det konkrete innhold i hva som er godt og vondt i seg selv er en del av kulturvariasjonen, og således grunnlag for uenighet.

På boklisten finner man også en rekke av modernismens analytikere og kritikere. Og skal man oppsummere modernitetens mest grunnleggende ideer og verdier, er de alle av den karakter at de påskynder forandring. Og forandringshastigheten er nesten eksponentiell. Vi verdsetter først og fremst nyskaping, grenseoverskridelse og kritisk holdning til autoriteter og etablerte sannheter. Dette gjelder ikke minst innen forskningen. Men også i produksjonslivet rår de samme verdier grunnen. Vi stimulerer til en uavlatelig utvikling av nye produkter og nye behov. Om ikke produktene blir fornyet i sin funksjon, blir de kontinuerlig presentert i ny design og mote. «Ingen kan stanse utviklingen» er et av de mest brukte uttrykk i den offentlige samtale. Forestillingen om at noe kan være som det er, eller har vært, er nærmest latterlig. I de moderne verdslige ritualer som kunsten og idretten settes slike verdier i system. Det tabunedbrytende har fritt leide i kunsten, og idrettsutøverne får medisinsk hjelp til å tøye kroppens grenser.

En modernitetskritiker som ikke er kommet med på listen, er økonomihistorikeren Karl Polanyi. I boken «The Great Transformation» (1944) beskriver han hvordan utviklingen av verdisirkulasjonens ulike former har endret seg fra de tradisjonelle samfunn til de moderne. Han sier at det bare finnes tre ulike former: gjennom gjensidighet, ved redistribusjon og gjennom markedsmekanismen. Det vi kaller de «egentlige verdier», som f.eks. kjærlighet og vennskap, kan bare utveksles etter gjensidighetsprinsippet. Et forsøk på å kjøpe seg slike verdier oppfattes i vår kultur som umoralsk. Redistribusjonen forutsetter et maktsentrum som samler verdier inn og redistribuerer dem etter maktens forgodtbefinnende eller som i en velferdsideologi. Det tredje prinsipp er markedet. Her gjelder loven om tilbud og etterspørsel. Verdien av det som omsettes, prisen, er relativ, ikke absolutt, og myntes ut i en tredje verdi som f.eks. penger. De verdier som omsettes etter markedsprinsippet, kaller vi gjerne varer. Modernisering, hevdet Polanyi, innebærer at markedsmekanismen blir dominant over de andre former. Det var lignende tankeganger som fikk Marx til å vise oss hvordan et aspekt av mennesket, nemlig dets arbeidskraft, kunne anta varekarakter i et marked.

Markedsstyringen gjør seg ikke bare gjeldende overfor såkalte materielle verdier. Også mange av de «egentlige verdier» er i ferd med å bli innlemmet i markedssfæren. Et av de mer bisarre eksempler er hvordan kvinner har leiet ut sin livmor for produksjon av barn til andre. Organomsetning kjenner vi fra de ekstremt fattige miljøer, og patentering av medisinsk ekspertise er et annet område for kommersialisering.

Moderniseringen innebærer således kommersialisering og verdirelativisering. Dette er begreper med negativ klang, men i politikerspråket uttrykkes det samme med begrepet prioritering. Å prioritere betyr nemlig å sette verdier opp mot hverandre på en relativ rangskala som måles f.eks. mot penger. Absolutte verdier, derimot, kan bare måles mot seg selv.

Mange forestiller seg at livet er en slik absolutt verdi. Men utviklingen og moderniseringen har for lengst relativisert livsverdien i forhold til alder. I planlegging av helsetjenester er et ungt liv mer verdifullt enn et gammelt. Tross all retorikk om noe annet, er man villig til å bruke mer penger på å berge det unge livet framfor det gamle fra truende sykdom.

Og her nærmer vi oss et felt hvor markedet, og dermed verdirelativiseringens offensive kraft, muligens har et møtepunkt med den biologiske evolusjon. Mange mener at i den fremtidige utviklingen av det moderne samfunn er markedet, «den usynlige hånd», den beste garanti for det gode liv. «Den usynlige hånd» er et begrep sterkt beslektet med «evolusjon», en indre kraft som formålsløst driver forandringen. Men det er like sannsynlig at det moderne samfunn med all sin kompleksitet og sårbarhet forutsetter en menneskeskapt styring og planlegging av en ny og mer effektiv type for å unngå anarki og sammenbrudd. Enhver form for planlegging krever målbarhet av det meste i livet. Styring og kontroll forutsetter således kvantifisering og dermed verdirelativisering eller som politikere sier, prioritering.

Spørsmålet jeg stilte meg selv etter å ha deltatt i seremonien i Vitenskaps-Akademiet, var følgende: Våger vi å ta den fulle konsekvens av de tunge vitenskapelige analyser som Darwin og modernitetsanalytikerne har presentert for oss: Den ustyrte og formålsløse biologiske evolusjon og den grensesprengende verdirelativisering som vi har sett gjennom de siste 100 år? Våger vi å innse at forestillingen om noe stabilt og om absolutte verdier trolig er en saga blott? I så fall, hvordan utvikler vi en etikk på den forutsetning at alt i prinsippet er foranderlig, og at intet sentrum finnes med legitimitet til å formulere absolutte normer? Dette må være det viktigste scenariet verdikommisjonen må ta stilling til. Men hvis vi ikke våger, eller mener at de tunge vitenskapelige analyser er gale, da må verdikommisjonen også komme med alternativet. Og da nytter det ikke å fortsette redselen for å være normativ, slik flere av kommisjonens medlemmer hittil har gitt uttrykk for. Skal kommisjonen ha noen mening, må den ta denne utfordringen.

Det kan kanskje ligge et håp i den amerikanske antropologen Marvin Harris' refleksjoner over dette vanskelige tema. Han sier at vi må slutte å betrakte mennesket som den mest utviklede av vertebratene, virveldyrene. Vi må etablere en ny art som kan kalles kulturatene, og blant dem er mennesket det mest primitive. De velutviklede har evolusjonen ennå ikke frembrakt.