Darwinismens flertydighet

Følger det noen bestemte verdimessige eller moralske implikasjoner av den darwinistiske læren om det naturlige utvalg? Hvordan skal man i så fall forholde seg til slike «sannheter»?

Disse spørsmålene er blitt tatt opp i Dagbladets kronikkrekke om darwinismen og mennesket i høst.

Arne Martin Klausen, som åpnet debatten (23.8.), påpeker hvilken moralsk usikkerhet som følger av et darwinistisk verdensbilde: Hvis alt er i forandring, finnes heller ingen absolutte moralske sannheter. Nils Chr. Stenseth (4.9.) spør seg hvorfor norsk skole stadig har berøringsangst overfor darwinismen. Hartvig Sætra (16.9.) skriver om «triagismen», en kynisk, «sosialdarwinistisk» ideologi som anbefaler inhumane virkemidler for å bremse befolkningsveksten. Dag O. Hessen (23.9.) skriver at darwinismen ikke kan eller bør belemres med et etisk ansvar den ikke har bedt om, og etterlyser en bredere og mer udogmatisk interesse for evolusjonslæren. Knut Johansen (11.10.) betoner for sin del at Darwin selv hadde et mer nyansert menneskesyn enn mange av sine tilhengere. Derfor mener Johansen at humanister har lite å frykte fra et sant darwinistisk perspektiv på mennesket.

Denne kronikken tar opp forholdet mellom vitenskap og politikk, et underliggende tema for samtlige tidligere innlegg. Det teknokratiske tyvende århundrets historie gir nok av eksempler på at vitenskap urettmessig, men kanskje uunngåelig, blir ekspropriert av politiske ideologier. Både sosialister, fascister og liberalister har ment å finne dekning for sin ideologi i darwinismen. I en tid da vitenskapen har tatt over flere av religionens tradisjonelle funksjoner, er det langtfra irrelevant å undersøke i hvilken grad en innflytelsesrik teori som darwinismen, som også er en kilde til kraftige metaforer til menneskets selvforståelse, kan sies å stå for et bestemt menneskesyn.

Læren om det naturlige utvalg ble utviklet parallelt av Darwin og Alfred Russel Wallace i 1840- og 50-årene. Deres respektive tolkninger av sin felles teori skilte seg på viktige punkter, og det gjaldt ikke bare synet på den menneskelige ånds opprinnelse, som Johansen viser til (og hvor Darwin for øvrig overbevisende tilbakeviser Wallaces oppfatning, i «The Descent of Man», uten å trekke inn andre forklaringsfaktorer enn det naturlige utvalg).

Darwin tilhørte den liberale delen av den britiske overklassen, og delte stort sett denne klassens meninger. Wallace kom fra enklere kår, og var sosialist, demokrat og senere teosof. Forskjellene i deres syn på teoriens implikasjoner, slik de kommer til uttrykk nedenfor, viser tre ting: (a) Teorien kan tas til inntekt for ulike politiske oppfatninger. (b) Teorien blir tatt til inntekt for politiske oppfatninger. (c) Fordi teorien handler om naturen og ikke om samfunnet, vil en politisk konkretisering av Darwins lære nødvendigvis ha en ikke-darwinistisk komponent.

Darwin mente at rike og mektige menn fikk mange damer fordi de var seksuelt mer attraktive enn andre. Wallace innvendte at årsaken nok heller var at de hadde makt og «manerer» - forklaringen var altså sosiologisk, ikke biologisk. Darwin mente at menneskets «naturtilstand» (en tilstand vitenskapen for tiden ikke tror på) var hobbesiansk, preget av hard, uforsonlig konkurranse. Wallace betraktet «naturtilstanden» tvertimot som en slags urkommunisme (Engels' begrep), hvor rettferdighet og solidaritet rådet. I tråd med dette mente Wallace, i likhet med Kropotkin etter ham, at samarbeid var en vesentlig adaptiv egenskap; mens Darwin alltid la større vekt på konkurranse. Darwin betraktet krig som en nyttig utsilingsmekanisme i det naturlige utvalgs tjeneste. Den mer fredsommelige Wallace hevdet at krig fungerer dårlig som seleksjonsmekanisme, ettersom det er de tapreste og edleste som dør først.

Darwin og Wallace hadde videre motstridende syn på kjønnsroller, klassespørsmål og eiendomsretten, og begge argumenterte godt for at deres eget syn var forenlig med teorien om det naturlige utvalg.

Læren om det naturlige utvalg gir altså ingen klare politiske instrukser. Darwin var for øvrig et ektefødt barn av sin tid, og både i hans korrespondanse og i skriftene om mennesket dukker konvensjonelle fordommer om bl.a. kvinner og ikke-europeiske folk opp.

Dette betyr ikke at darwinismen er irrelevant for politisk tenkning; den kan nemlig gi verdifull bakgrunnskunnskap. Her må det presiseres at Darwin ugjerne deltok i disputter om ikke-vitenskapelige emner, og vanligvis reserverte seg, om ikke helt konsekvent, mot politiske tolkninger. Faktisk snakket han ikke engang om «evolusjon» i de første utgavene av «Artenes opprinnelse», men brukte i stedet det verdinøytrale ordet «transmutasjon». Han skrev at naturens endringsprosess ikke har noen retning, og tilpasning er alltid tilpasning til et miljø, som kan forandre seg. Kort sagt finnes ingen absolutte evolusjonære fremskritt, og heller ingen absolutt optimal tilpasning. Når omgivelsene forandrer seg, vil en tidligere perfekt tilpasning kunne medføre katastrofe og undergang.

I et jeger- og sankersamfunn er fysisk styrke, hurtighet og skarpe sanser viktige adaptive egenskaper for vår art. I et postindustrielt samfunn er slike egenskaper underordnede, og både et invalid geni som Stephen Hawking og en nærsynt svekling som Bill Gates kan bli kulturelle ikoner for vellykkethet. Darwinismen er altså en lære om at vellykkethet er kontekstavhengig, og at kontekster forandrer seg. Derfor ligger det en overflatisk forståelse av darwinismen til grunn for arts- eller rasehygiene. En innsnevring av den menneskelige genetiske variasjon, for eksempel gjennom systematisk fremdyrking av bestemte medfødte egenskaper, vil frata oss fleksibilitet og fremtidige muligheter. Denne innsikten er et relevant premiss for debatten om de nye forplantningsteknologiene, men ettersom mange hensyn må tas, gir den ingen direkte anbefaling.

Hva så med sosialdarwinismen? Det er velkjent at denne retningen hadde lite med den apolitiske Darwin å gjøre, men var en fri tolkning av hans teori, som gjerne knyttes til Herbert Spencers navn. Imidlertid finnes den i to motsatte varianter - nok et eksempel på darwinismens politiske flertydighet. Den opprinnelige sosialdarwinismen gikk inn for fri konkurranse på forplantningsområdet, ut fra vissheten om at det naturlige utvalg ville sørge for at de best tilpassede vant i kampen for tilværelsen. Den andre varianten er evgenikken eller arts-/rasehygienen. Darwins fetter Francis Galton, evgenikkens grunnlegger, var bekymret over at de «uansvarlige» irene fikk så mange barn, mens de «fornuftige» skottene fikk så få, og gikk logisk nok inn for offentlig overoppsyn med forplantningen. Et slikt syn er i strid med prinsippet om det naturlige utvalg, men forenlig med Darwins analyse av husdyravl (Staten får bondens rolle). Det ene synet er liberalistisk, det andre autoritært; det ene ville implisere en svak stat som gir innbyggerne stor frihet, mens det andre forutsetter en stat med myndighet til å gripe inn i borgernes intimsfære. Som det går frem av min bok «Charles Darwin» (1997), var Darwin selv i perioder sympatisk innstilt til begge disse motsatte synspunktene, som begge kan påberope seg støtte i utvalgte deler av «Artenes opprinnelse».

Kort sagt gir darwinistisk tenkning bakgrunnsmateriale for politiske og moralske vurderinger, men den er ikke alene i stand til å gi svar. For å kunne gjøre det, trenger vi også kunnskap av andre slag. Derfor må darwinismen frikjennes fra anklager om at den uvegerlig fører til sosialdarwinisme, men av samme grunn må den også frakjennes retten til å gi retningslinjer for handling.

Vitenskapen

har tatt over

religionens

funksjoner

Offentlig

overoppsyn

med

forplantning

Darwin

Thomas Hylland Eriksen, professor og redaktør av Samtiden, tar her opp forholdet mellom vitenskap og politikk, eksemplifisert gjennom Darwin og utviklingslæren.

Tidligere kronikker:

23. august:

Arne Martin Klausen:

«Darwin og Verdikommisjonen»
1. september:
Fred Olav Sørensen:
«Darwin og endringskultur»
4. september:
Nils Chr. Stenseth:
«Darwin - usynlig i norsk skole»
16. september: Hartvig Sætra:
«Ein sosialdarwinisme for vår tid»
23. september: Dag O. Hessen:
«Darwin og den etiske bevissthet»
11. oktober:
Knut Johansen:
«Darwin og den menneskelige natur»