Darwins arv

Charles Darwins bok Om artenes opprinnelse (On the Origin of Species) representer en idéhistorisk milepæl. Med denne boka framsto ikke lenger mennesket som kronen på skaperverket, noe som brøt med troen på at universet, naturen og livet er skapt slik det i dag framstår av en høyere makt. Darwin viste at naturen ikke er statisk, men dynamisk, og at mennesket er en del av den samme foranderlige naturen.

Som et understatement sier Darwin mot slutten av boka: «Lys vil bli kastet over mennesket opprinnelse og historie». For få år siden ble Om artenes opprinnelse kåret til «tidenes viktigste fagbok» av 100 norske professorer fra vidt forskjellige fagfelt. Den fikk mer enn dobbelt så mange stemmer som neste bok på listen. Det er nå 200 år siden Charles Darwin ble født og 150 år siden hans revolusjonerende bok, Om artenes opprinnelse, ble publisert.

I Om artenes opprinnelse viste Darwin at livet på jorda hadde gjennomgått en utvikling. Darwin var ikke den første til å foreslå noe slikt, men han var den første som kunne begrunne dette med en logisk mekanisme – det naturlige utvalg – som kunne forklare denne evolusjonen. Med denne teori kunne man for første gang forstå artenes tilpasninger til miljøet som et resultat av en gradvis utvikling der evolusjonens tapere og vinnere ble avgjort av det naturlige utvalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedtrekkene i teorien er: 1. Individer innen en art varierer i sine egenskaper (eller grad av tilpasning til miljøet); 2. Noen arvbare egenskaper gjør individene bedre i stand til å produsere overlevelsesdyktig avkom; 3. Disse egenskapene arves av avkommet som dermed selv produserer godt tilpasset avkom.

Hvilke former som er best tilpasset vil til enhver tid bestemmes av miljøet, og disse formene vil dermed forandre seg ved miljøendringer. I en verden med fødselsoverskudd og begrensede ressurser vil da en evolusjon kunne skje som et resultat av det naturlige utvalg. Miljøet «velger» ut de evolusjonære vinnerne, slik, som Darwin påpekte, mennesket velger de individer av husdyr med ønskete egenskaper til videre avl. Dette prinsippet gir også grunnlag for dannelse av nye arter.

At det eksisterer variasjon i arvbare egenskaper og at de økologiske omgivelsen forandrer seg slik at nye former blir selektert fram, representerer selve grunnlaget for at en evolusjon kan skje. Darwin hadde rimeligvis ingen innsikt i genetikk og hvordan ny genetisk variasjon oppstår. Men han forsto at det måtte finnes en arvemekanisme – og det er nettopp hva moderne genetikk dreier seg om. Gjenoppdagelsen av Mendels arvelover i 1900 representerer et gjennombrudd i så måte.

Moderne genetikk og en kontinuerlig oppnøsting av arters arvemateriale, bekrefter nettopp det slektskapet som Darwin beskrev i Om artenes opprinnelse. Vi ser nå stadig mer av detaljene i det livets tre som han beskrev, og de molekylære responsene som former dette treet. Innsikt i evolusjon er for eksempel avgjørende for å forstå planter og dyrs evne til å respondere på miljøendringer og for å forstå utvikling av sykdomsorganismer (som antibiotikaresistens hos bakterier) samt vår respons på disse og det kan kaste lys over våre motiver og handlinger.

Selv om Darwin nå hedres over hele verden (deriblant ved Universitetet i Oslo) som en av historiens mest sentrale forskere, og hans teori omtales som darwinisme, så er ikke evolusjonsteorien noen dogmatisk lærebygning, men en vitenskapelig forklaringsmodell som stadig etterprøves. Vår kunnskap om evolusjon er selv under kontinuerlig utvikling. Mye har skjedd siden Darwins tid. Arvestoffet, DNA, var som sagt ikke kjent. Integrering av genetikk i Darwins opprinnelige teori om evolusjon ved det naturlige utvalg, skjedde så seint som på 1930-40 tallet, en syntese som ofte refereres til som Den moderne syntesen, den såkalte ny-darwinismen.

Innen dagens biologiske forskning brukes, testes og oppdateres kunnskap og forståelse kontinuerlig – slik det gjøres innen all vitenskap. Tross revisjoner står de sentrale prinsipper i Darwins teori sterkere enn noen gang. I dag binder evolusjonsteorien sammen uavhengige data fra genetikk, biogeografi, geologi, morfologi, dyreatferd, osv. på en måte som nok ville ha begeistret Charles Darwin. Som en av de store evolusjonsbiologene i det forrige århundret, Theodosius Dobzhansky, sa: «Intet i biologien kan forstås uten i lys av evolusjon».

Charles Darwin skrev ikke bare Om artenes opprinnelse. Alt i alt publiserte han femten bøker, hvorav de to andre hovedverkene, Menneskets avstamning (1871) – hvor han også beskriver fenomenet seksuell seleksjon som grunnlag for kjønnsforskjeller – og Følelsesuttrykk hos mennesker og dyr (1872) også var banebrytende. I tillegg skrev han er rekke større avhandlinger samt en rapport fra jordomseilingen med Beagle (1831-1836), den ekspedisjonen der han la grunnlaget for den boka han publiserte for 150 år siden – mer enn 20 år etter denne jordomseilingen. (Hans samlede verker finnes tilgjengelig på internett: darwin-online.org.uk/).

Når Darwin i sin tid ble kalt «Englands farligste mann», så var det ikke nødvendigvis fordi han ved Om artenes opprinnelse muliggjorde et slektskap med apene, men fordi mange oppfattet – og oppfatter – hans teori som erkjennelsesmessig dypt problematisk, en underminering av hele menneskeverdet og det teologiske fundamentet for særskilte kvaliteter ved mennesket. Mange synes også å mene at darwinisme impliserer sosialdarwinisme, en slags legitimering av den sterkestes rett.

Dette er en fatal misforståelse av to grunner: For det første gir ikke naturvitenskap noen normative føringer eller moralske kompass. For det andre er det evolusjonært sett like naturlig for mennesket å dyrke gjensidighet, sosialitet og empati som det motsatte, noe Darwin også selv betonte. Sosialdarwinisme var – og er – ideologisk misbruk av Darwins teori. Det betyr ikke at menneskets evolusjonære forhistorie er irrelevant for å forstå vår egen kropp og psyke.

Det store engasjement som Darwin fortsatt vekker og den motstand hans evolusjonsteori fortsatt møter, viser hvilke fundamentale og erkjennelsesmessige spørsmål som reises, samt at arven fra opplysningstida – kampen for vitenskapelige erkjennelser – fortsatt må føres. Darwin ville nok nikket gjenkjennende til argumentene fra evolusjonsmotstanderne.

Dessverre er mye av evolusjonsmotstandernes argumentasjon dogmatisk og preget av ikke-vitenskapelige argumenter, selv om argumentene iblant gis en forkledning som lett kan få dem til å framstå som vitenskapelige. Motstandere av evolusjonsteorien etterlyser mer dialog og debatt. Dialog er imidlertid et rasjonelt prosjekt og vil bare fungere om begge parter har en rasjonell tilnærming til det som debatteres.

200 år etter hans fødsel er det klart at Darwin sto for et paradigmeskifte i vår måte å betrakte naturen på, og hans teori ses i dag som en sentral plattform for biologisk forskning.

•Begge kronikkforfatterne er professorer i biologi ved Centre for Ecological og Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo. De er medredaktører for en ny Darwin-antologi som lanseres 12. februar.