Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dataspill vs. virkelighet

Det er mange som tar feil. Se hva leserne forteller!

(Dagbladet.no): Det er visst ikke bare i USA at ukonsentrerte spillere tar feil av spill og virkelighet, slik vi skrev om på onsdag.

Da vi spurte dere om det fantes noen gode historier også her på berget, regelrett flommet det over av gode historier på spillbloggen.

At en livssimulator som «Sims» kan smitte over på folk, er kanskje ikke rart. Når spillet går ut på å leve ut et virkelig liv på skjermen, kan skjermlivet også bli virkelighet:

- «Sims 1» førte faktisk til at jeg begynte å prioritere mye mer tid til venner og familie ... Den gang satt jeg hele døgnet foran PC\'en, og løy faktisk ved flere anledninger om sykdom etc. for å få fred til å spille mer! Dette gjør jeg ikke lenger heldigvis, for nå ser jeg for meg «social-baren» drastisk begynner å nærme seg null-punktet, skriver \'kristian\'.

Eller Petter, som skriver:

- Etter å ha spilt «The Sims», blir jeg ofte opptatt av hvordan jeg utnytter tiden min og om jeg er sulten, må på do eller er trøtt, og tenker ofte at jeg heller kan sitte oppe en hel natt og drikke kaffe i stedet for å sove for å opprettholde «energien» min.

- Tok nesten med fotballen

Hva med eventyrspill? Er de også «smittsomme»? Om vi skal tro Marion, er det godt mulig:

FÅR DU PLASS TIL ALT? Mange som har spilt «Tetris» rapporterer om et intenst behov for å sortere virkelighetens matvarer og annet etter et litt for velkjent mønster. Foto: Fra nettet
FÅR DU PLASS TIL ALT? Mange som har spilt «Tetris» rapporterer om et intenst behov for å sortere virkelighetens matvarer og annet etter et litt for velkjent mønster. Foto: Fra nettet Vis mer

- Gikk bortover gata i Trondheim etter å ha spilt «Den Lengste Reisen» i flere døgn og holdt seriøst på å ta med meg en fotball som noen smågutter hadde lagt fra seg for å se hva jeg kunne bruke den til. Kanskje den kunne kombineres med noe jeg hadde i veska mi for å hjelpe meg videre i spillet. Ble litt skremt etterpå da. Ei lita jente jeg kjenner, spurte for øvrig mammaen etter at de hadde skrubba borti en stein med bilen: «Hvor mange ekstraliv har vi igjen nå?».

Tetris-syken

Å stjele en fotball er ikke allverden. Heller ikke å ommøblere og sortere, slik mange «Tetris»-spillere har slitt med. Som for eksempel Terese:

- Tetris er et spill man blir utrolig fort hektet på! Etter å ha hatt en «Tetris»-periode, tok jeg meg i å lure på hvilke klosser som ville passe bra på diverse steder; teksten på tv, mellom ord i bøker, blader etc, etc.

- I den første Gameboy\'ens glansdager var jeg totalt hekta på «Tetris». Når jeg ikke spilte, plasserte jeg usynlige brikker mellom møbler, teksten på en tv-film osv. Jeg tenkte at hvis jeg bare får en sånn og en sånn brikke nå, så får jeg DET megaraset. Det tok meg flere måneder uten «Tetris» å bli kvitt det, skriver Mille.

Selv ikke spillanmelder Tore Sand i Aftenposten er skånet for en spillpåvirket virkelighetsoppfatning.

- I tiden da Tetris raste som verst, og timene tilbragt med de små klossene freste forbi hver eneste dag, begynte jeg å tenke mentalpasientaktige tanker i trafikken. Hvorfor i all verden kunne ikke folk følge på og stille seg skikkelig på rekke når det var kø i lyskryss, så kunne radene med biler foran meg lettvint og elegant bare forsvinne?, skriver han.

Fiender i sikte?

Kollega Frode Haugen i «Spillmagasinet» på TV 2 har mer av det man kanskje kan kalle en yrkesskade?

- I gode gamle dager da jeg spilte mye CS («Counter-Strike», journ. komm.), så jeg meg alltid rundt etter snipers når jeg kom inn i bakgårder. Ikke bra.

- Spilte vanvittig mye CS for en del år siden. Jobbet på den tiden i et åpent kontorlokale og tok meg stadig vekk i å gå fra dekning til dekning og se etter fiender over alt. Det var vel da jeg fant ut at det var på tide å kutte ned litt, skriver Roger Grafsrønningen, som har lang fartstid i spillbransjen, han også.

Også politifolk ...

Flere nevner «Grand Theft Auto» som en, hva skal vi kalle det, inspirasjonskilde. Det er lett å bli nervøs når man hører dette, men de aller fleste viser seg å være seg sitt virkelighetsansvar bevisst.

Jørgen skriver dette:

- Kjører mye bil på jobben, og tar meg titt og ofte i å se diverse jordhauger / byggeplasser o.l som potensielle «High Jumps» og «Crazy Insane stunt bonus» ... Litt sært. Får også lyst til å stjele motorsykler som står parkert i smug. Enda særere, ettersom jeg er politi ...

Eller Ørjan:

- Satt i flere timer å spilte «GTA: San Andreas». Da jeg skulle hente avisa en morra, gikk jeg forbi en kabelboks som noen hadde tagget på. Tenkte med en gang at den gjengtaggen måtte jeg spraye over med min egen tagg. Et par dager etterpå var jeg kjørende og så noen paller i veikanten som var satt opp som et hopp. Var på tur i grøfta da hjernen heldigvis kom online med virkeligheten. Heldigvis har jeg ikke fått tanker om å banke skiten av forbipassernde når jeg er ute og går.

- Kom gående forbi et fabrikkområde en mørk kveld. Plutselig tenner et automatisk utelys seg, og jeg legger på sprang i dekning bak nærmeste skjul for å unngå automatisk skytedings (bevegelsesaktivert maskingevær, red. anm.) man av og til støter på i diverse spill. Føler meg ikke helt trygg bak rattet etter Vice City heller, mange fristende situasjoner der ute, skriver Hilde.

Å fange måker med bumerang

Har du spilt «The Legend of Zelda: The Wind Waker»? Det har en som rett og slett velger å kalle seg \'Flau kjæreste\':

- Her vi bor, er det MANGE måker. Det pleier å gå greit, men midt i den perioden hvor jeg nettopp hadde fått kloa i «Wind Waker», så kortslutta hjernen min litt. Jeg så en måke, og skulle til å ta opp boomerangen min (som jeg selvsagt ikke hadde, det er Link som har den) og kaste den på måka. I tillegg til at det er fullstendig sprøtt, så er det også ulogisk. Alle vet at måker fanger man med Huoi-pærer!

Trodde du kanskje at det bare er dataspill som kan smitte over på virkelighetsoppfatningen? Da tar du feil. Folk kan fortelle om at de har dratt med seg ting de har plukket opp i bøker, på TV, gjennom filmer - eller rett og slett ved å jobbe med forskjellige programmer på datamaskinen. Som Ida Marie skriver:

- Ikke akkurat spill, men jeg sitter ganske mye på dataen og jobber. Hvis jeg gjør noe galt, går jeg inn på rediger, og så på angre. I høst tryna jeg skikkelig på sykkel, og på vei gjennom lufta var det eneste jeg klarte å tenke \'rediger-angre, rediger-angre\'.

Det er mange som har lett etter Ctrl-Z når de angrer på noe, eller Ctrl-F for å finne alt fra nøkler til et avsnitt i en bok.

Hadde det kanskje ikke også vært greit å «save» i det virkelige livet?

- Har flere ganger under tentamen prøvd å trykke Ctrl+S hver gang jeg skriver en stil ... for hånd, skriver \'Exerio\'.

- Ikke bare spill!

Det er ikke alle som liker å høre om alt dette:

- Vittig artikkel, men var det virkelig nødvendig å bygge opp om myten om at det man gjør i dataspillene, kan man ende opp med å gjøre i virkeligheten? Ja, når jeg var liten og hadde sett Supermann i barneselskap, stod vi utenfor og håpet at vi kunne fly alle sammen. Men det var ingen som faktisk trodde det. Jeg har spilt og brukt PC i skremmende 17 år (fra jeg var 11), og spiller MYE for tiden. At litt «sticky» fra spillet henger igjen, er vanlig, men du skal ha en feilkobling eller to i hodet for å faktisk begynne å overstyre normene/reglene i samfunnet basert på dette, skriver \'gg\'.

\'Bedog\' undrer seg om det hele dreier seg om svake personer, eller for sterk påvirkning?

- Jeg kan ikke relatere noen historier, men vet at man blir påvirket. Det er liten tvil om at noen blir mer påvirket enn andre, dog er spørsmålet hvorfor? Å si at noen er svakere enn andre, blir feil. For det handler nok mest om hva den enkelte blir påvirket av. Selv spiller jeg mest RTS (real time strategy), og jeg tror ikke påvirkningen i slike spill er like stor som feks The Sims eller CS.

Forskjellen ligger i at The Sims og CS (og andre lignende spill), så styrer du førsteperson. Du lever deg såpass mye inn i det at du blir denne personen. For man vil jo lykkes i spillet! I RTS-genren så har du kontrollen over større ting, ting som ikke er like lett å bli festet til, i det minste ikke på samme måte. Men igjen, det er personlig, og det er nok umulig å si hva det er som påvirker akkurat deg. En generell konklusjon er vel at dersom man føler seg altfor opphengt i å lykkes med noe i et pc-spill, så er det kanskje på tide å ta en pause... Og for all del, hør på de nære og kjære. Husk at de ser hvordan man forandres på en helt annen måte...

Kjekke ord å ha med seg på veien?

Dette er bare noen av historiene du finner på spillbloggen. Har du flere historier? Fortell om dem!

TRYGG? Hvorfor ser man etter fremmede menn på toppen av bygården man bor i etter å ha spilt «Counter-Strike»?
TAST I VEI: Det hadde vært kjekt å kunne lagre eller angre på ting man gjør i virkeligheten med et kjapt tastetrykk. Dessverre går det ikke an, uansett hvor mye man prøver.
PÅVIRKET: Det er vel mer vanlig å sikle etter fete biler etter å ha spilt «Grand Theft Auto: San Andreas», enn det er å skeie ut på fastfood og droppe treninga - selv om det også kan være riktig så fint ...