Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Datert Weldon

Nittitallets store tapere er mennene, hevder Fay Weldon, som i sin niogtjuende roman går hardt ut mot «fittstim-generasjonen»: Unge, vakre, barnløse og følelseskalde kvinner som går over lik for sin egen karrieres skyld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For hvordan gikk det egentlig med barna til de syttitallsfeministene som var mer opptatt av seg og sitt kjønns skjebne enn av bleie- skift, og hvis barn ble overlatt til seg selv, snufsende og halvskitne foran tv med potetgullposen og colaen mens deres frigjorte mødre danset nakne i stua? Jo, ifølge Weldon endte sønnene opp som hjemmeværende tøffelhelter tassende rundt på supermarkedet med barna i pose på magen. Mens døtrene, i boka representert ved Saffron, ble så ødelagt følelsesmessig (moren til Saffron tok livet sitt fordi faren brant manuset til en sosiologisk kvinnestudie hun skrev) at hun ender som et karrieremonster.

Oppsummering

I «Store jenter gråter ikke» gir Weldon en kort oppsummering av kvinnekampen, der vi følger fire kvinner fra de starter kvinneforlaget Medusa i 1972 og fram til i dag. Fire kvinner som hver representerer ulike feministtyper; den noe frigide Stephanie, som forlater barn og mann etter at han knullet en venninne av henne i andre etasje mens hun selv arrangerte kvinnemøte, kjedelige Nancy som forelsker seg i homoseksuelle Johnny, intellektuelle Alice som tar doktorgraden på kjønn, og endelig Layla; rik, vakker og tungerapp, men ufruktbar etter sine mange seksuelle eskapader.

På åttitallet er Stephanie lesbisk samboer og redaktør for det menstruasjonshyllende kvinnebladet Menstra. Intellektuelle Alice bor i en new age-leir lyttende etter tegn fra modergudinnen, Layla mister grepet om sine elskere og må løfte ansiktet, og homsen Johnny får aids.

Men han dør ikke før vi er kommet til nittitallet, da den nye generasjon kvinner tar over. Ikke sine mødres kamp, nei, fedrenes jobber, idet de skruppelløse unge kvinnene egner seg utmerket i toppstillinger.

Sveiper over

Som vanlig er Weldon svært morsom med sin britisk-kyniske humor, der hun parodierer mer enn hun ironiserer, sveiper over mer enn å gå i dybden. Og hun har da også høstet nok av lovord fordi hun som gammelfeminist er «modig» nok til å kalle Blair en jentunge og å si at nå er det mennene som trenger drahjelp. Men noen stor tenker er Weldon ikke, snarere en værhane som setter det helt opplagte på spissen og da til tider så klisjéaktig at hun virker litt stupid. Ikke at hun ikke har rett når hun antyder at når kvinner først når toppen, så blir de som slagskip, eller i at nittitallet har nok av karrierebevisste kvinnelige trettiåringer som bare tenker på seg selv.

Men Weldons bok er først og fremst et bevis på at hennes feministiske verdensbilde, der virkeligheten bestemmes utifra motsetninger mellom kjønnene, den holder ikke. Det stemmer jo ikke at det nå er kvinnene som sitter i toppjobbene mens mennene tasser hjemme med barna. For mer enn et forsvar for menn (som her framstår like frigide eller sexgale, tuslete og patetiske som de alltid gjør hos Weldon) så er «Store kvinner gråter ikke» et oppgjør med nittitallskvinner og -menn. Som, dette vet vi jo, bare tenker på seg selv og sin egen såre barndom i en tid der reklame, penger, utseendet betyr alt. Og da i motsetning til syttitallsgenerasjonen som hadde «idealer» - og hvis kvinner ifølge Weldon var «større enn livet selv»?

Hva med oss, da, er det som om Weldon desperat roper, i et siste forsøk på å bruke et verdensbilde hvis ugyldighet hun paradoksalt nok viser ved denne boka.