Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dave DouglasSterk kvittering

Velkomment gjenhør med Dave Douglas Quintet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: DaveDouglas , nylig kåret til «Årets trompetist» i Down Beats internasjonale kritikeravstemning, kvitterer sterkt med «Meaning and Mystery», hans tredje kvintettplate etter «The Infinite» (2002) og «Strange Liberation» (2004).I bandet er stadig Uri Caines Fender Rhodes et sentralt klanglig element, og James Genus/Clarence Penn fortsatt et følsomt drivende kontrabass/trommer-lag. Tenorsaksofonisten Donny McCaslin er ny i bandet og viser seg som en habil erstatter for Chris Potter, om enn uten Potters til tider overveldende intensitet i spillet. Alle melodiene er signert Douglas og knippet er variert, med spenn fra en enkel, vakker blues (tilegnet Steve Lacy) via hardbop og noen doser Miles Davis anno 1968/«In A Silent Way» til moderne, «abstrakt» kammerjazz a la Wayne Shorters kvartett. Douglas har alltid vært raus med å oppgi påvirkningskilder, men er ingen kopist. Gjennom to dusin plater siden 1993 har han utviklet en stadig sterkere egenstemme som komponist, instrumentalist og bandleder, og om komponisten Dave Douglas bringer gode melodier til torgs med «Meaning and Mystery», er i høyeste grad trompeteren Douglas med på notene. Kanskje er kvintetten den aller beste besetningen å høre ham i, samspilt, men vital og upolert som den er. Hans ofte glødende og virtuose spill står solid plantet i moderne jazz, men paletten rommer mange farger og er med på å gjøre ham til en fascinerende solist, morsom dialogparter med McCaslins tenor og åpenbart inspirerende leder. Japanske Michiyo Yagi , som nylig spilte koto på Kongsberg Jazzfestival, gjorde en klubbkonsert med Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) og Paal Nilssen-Love (trommer) i Tokyo i fjor. Den kommer nå på CD i all sin improviserte herlighet, med et klangbilde som forsterker følelsen av å være på oppdagerferd i fremmed lydlandskap. Klimprelydene fra kotoen, ofte elektronisk manipulert, Nilssen-Loves perkusjonsuro og Håker Flatens mørke lyder finner hverandre i mange sjatteringer, og danner etter hvert et uttrykk som blir sin egen referanse, noen ganger åndeløst spennende, andre ganger mer famlende. Impro-fans med sans for frie svev vil elske dette; liebhabere av melodi og fast rytmikk får en utfordring. Mike Stern , gitarhelten fra Blood, Sweat & Tears, Miles Davis\' band på 80-tallet og mange andre, er på norgesbesøk som gjest med Jan Gunnar Hoff Group denne uka (Nordland Musikkfestuke, Varangerfestivalen, Sildajazz). Hans nyeste CD er ei trivelig, om ikke spesielt original kraftpakke av melodiøs fusion som sysselsetter et imponerende antall kjente musikere i kvartetter, kvintetter og sekstetter. Nøkkelmann sammen med Stern er tangentspiller/produsent Jim Beard, og det sier litt om Sterns posisjon at han kan operere med bassistene Meshell Ndegeocello, Victor Wooten, Richard Bona, Chris Minh Doky og Anthony Jackson etter som det passer. Kim Thompson er en ung, kvinnelig trommeslager med stor autoritet, og det låter som om Stern stortrives der han tar sine soli, sprinter unisont med blåserne (Bob Malach, Roy Hargrove, Bob Franceschini) ellers lar musikken puste letter, som i balladen «We\'re With You», tilegnet Michael Brekcker og andre venner som kan trenger en slikorsikring når dagene blir tunge.