Astraljazz: I likhet med Sun Ra og andre afroamerikanere har David Bowie søkt seg bort fra jorda — kanskje fordi det ikke er plass til dem. Foto: Sony
Astraljazz: I likhet med Sun Ra og andre afroamerikanere har David Bowie søkt seg bort fra jorda — kanskje fordi det ikke er plass til dem. Foto: SonyVis mer

David Bowie kom med plate tre dager før han døde: - Et feilslått mesterverk

David Bowie er alltid fascinerende - selv når han bommer.

ALBUM: David Bowie har ennå ikke landet på jorda. Skal man tro ytterst ujevne «Blackstar», den tjuefemte langspilleren til 69-åringen (han har bursdag i dag, 8. januar), vil neppe dét skje før skrotten hans ligger begravd seks fot under.

Bowies flørt med utenomjordiske motiver har vært karierrelang: Fra gjennombruddssingelen «Space Oddity», via eksperimenter med kosmische musik på den briljante Berlin-trilogien («Low» og «Heroes» især), til den ofte uappetittlige cyberpunk-estetikken som har preget brorparten av hans seinere utgivelser.

Også på «Blackstar» - det mest jazzede albumet i hans katalog så langt - er dette sentralt.

I kunsten er kosmos like ofte uttrykk for en utopi - et håp om en bedre planet der ute et sted - som uttrykk for en følelse av fremmedgjorthet i den eneste verdenen vi kjenner til, og ofte begge deler på samme tid.

Science fiction-roman
En slik fremmedhet er tematikken på glimrende «Lazarus». Ikke bare er den monumentale poplåten alene grunn til å gi «Blackstar» en sjanse, men den figurerer også som temalåten til en musikal med samme navn. Med Michael C. Hall (fra tv-serien Dexter) i hovedrollen, tar stykket utgangspunkt i science fiction-romanen «The Man Who Fell to Earth» - som også ble filmatisert i 1976, da med Bowie som ledestjerne. Litt av et sammentreff, gitt.

David Bowie kom med plate tre dager før han døde: - Et feilslått mesterverk

Selv om filmen er like ufokusert som inspirert - hvilket ofte kan sies om Bowies arbeider de siste 35 åra, inkludert den flotte forgjengeren «The Next Day» - er den best når vår manns frakoblede tilstedeværelse får fylle skjermen. Den strålende fullengderen «Station to Station» ble utgitt samme år, og med sin progressive, kjepphøye funk er det den nærmeste soniske slektningen til høydepunktene på «Blackstar».

Drømmer seg bort
Særlig gjelder dette tittelsporet, som over ti minutter snor seg fryktløst mellom forloren voksplatepop, blåøyd soul og astraljazz. Sistnevnte er en sjanger som, båret fram av Sun Ra og andre afroamerikanere, drømmer seg bort fra jordkloden fordi den altfor ofte favoriserer den hvite mann.

Det er en perfekt match for Bowie, som med sine mange androgyne ansikter har søkt å overskride sin manndom, og særlig slik rocken ellers gjerne forherliger den.

Ripe i lakken
Når han styrer unna denne soniske og spirituelle vektløsheten går albumet med ett fra skikkelig bra til skikkelig dårlig. Albumtapningen av «Sue (Or In a Season of Crime)» minner minimalt om sin ekstatiske, jazzede singelvariant, og låter mer som et overprodusert metallbeist.

Mens jeg sitter på et konferanserom hos Sony - som bare tillater meg å høre skiva hos dem - og lytter til den for fjerde gang, klarer jeg ikke å unngå å tenke på «The Path of Totality», den gudsforlatte dubstepskiva til Korn. Gud bedre, så ille er det neppe, men ripen i lakken er likevel vanskelig å overse.

«Welcome to Graceland», står det malt på den ene veggen, like under ansiktet til gallionsfiguren Elvis. Det slår meg som en form for kitsch som den eldre Bowie hadde satt pris på.

Men hva vet vel jeg, man blir jo aldri helt klok på?n.