David Gray

Deilig, bittersøt sentimentalitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: David Gray er ikke ung og lovende lenger, men 35-åringen er fortsatt en av de beste sanger/låtskriverne som fins. Etter å ha slitt i en årrekke, fikk han sitt kommersielle gjennombrudd i 2000 med «White Ladder». To år seinere kom oppfølgeren «A New Day At Midnight», som innfridde alle forventninger. Etter å ha jobbet med nye låter i to år, foreligger resultatet: «Life In Slow Motion» er nok en glitrende og oppløftende plate.Uten at David Gray direkte likner på melankolimesteren Nick Drake, spiller han på noen av den avdøde mesterens strenger. Her er sterke melodier levert uten filter. De synes å ha passert stemmebåndene via hjertet.Sammen med sine britiske kolleger Ed Harcourt og Tom McRae er David Gray nærmest i en klasse for seg når det gjelder å formidle en totalopplevelse av gjennomført gode melodier, framført med musikkforståelse og ekthet.David Gray spiller pop og ballader som aldri faller i gjørma, til tross for bruk av orkestrale og sentimentale virkemidler som ville fått andre til å tryne. Stemmen hans minner iblant om Van Morrisons, her er mye soul og fylde. Likevel, det mest spennende ved David Gray er hvordan han arrangerer og kler opp låtene. Ikke fancy, som en designer, men praktisk og annerledes uventet.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer