Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Davon haben wir nichts gewusst! Samtykker alltid den som tier?

Viktig diskusjon om den tyske befolkningens tilsynelatende dessinteresse i jødeforfølgelsene under Hitler-regimet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «Det visste vi ikke noe om». Tyskerne og jødeforfølgelsene 1933 til 1945, er en av tallrike bøker som har kommet ut etter Daniel Goldmanns bok «Hitlers villige eksekutører» fra 1996.

I denne boka tolket Goldmann den vanlige tyske borgerens passivitet og likegyldighet som en støtte til jødeutryddelsene.

Mange spørsmål

I kjølvannet av denne boka er det gitt ut en rekke studier som forsøker å begrunne at denne indifferensen kan tolkes på andre måter enn passivitet og likegyldighet. Diskusjonen reiser en hel rekke interessante spørsmål. Hvilke kilder fins det for hva den vanlige tysker mente i denne perioden? Fantes det en undergrunnsoffentlighet, og hvilke kilder har denne i så fall skapt for historikerne? Hva slags motstand var det mulig å yte? Hva visste den vanlige tysker om utryddelsesleirene?

Peter Longerich fra Krefeld, professor i moderne tysk historie og direktør for Forskningssenter for Holocaust-studier og historie om det 20. århundret ved Royal Halloway College ved Universitetet i London, oppsummerer hele debatten i et oversiktlig kapittel som seg hør og bør heter «Zum Forschungsstand» (Status for forskningen).

Dessinteresse

Diskusjonen om indifferensen begynte lenge før Goldhagen. Mannen bak den overlegent beste boka om Hitler, Det tredje riket og Den annen verdenskrig, den britiske historikeren Ian Kershaw, skrev alt i 1979 om dette teamet og kom til at selv om mange var tilhengere av innskrenkede rettigheter for jøder, var de motstandere av voldelige eksesser. Det tydet på at den massive nazipropagandaen som skulle gjøre befolkningen til lidenskapelige jødehatere, slo feil.

Folk flest var ikke interessert, ifølge Kershaw, men nettopp i denne atmosfæren av dessinteresse og apatien kunne det lille mindretallet av radikale antisemitter utfolde seg. Regimets hemmeligholdelse av «den endelige løsningen» blir tatt til inntekt for regimet var klar over at befolkningen ikke ville ha støttet den.»

Deltakelse

Otto Dov Kulka har kritisert Kershaw, indifferens kan også fortolkes som befolkningens tilslutning til målet for tilintetgjørelsen, hva dette enten var utvandring, segresjon, deportasjon eller massemord. Indifferens er ikke bare dessinteresse, det kan også være en passiv deltakelse.

Longerich kritiserer denne fortolkningen (som ligger nær opp til Goldhagens) for å bygge på en for vid fortolkning av taushet (passivitet). Kershaw har tilbakevist denne kritikken, indifferens fortolket som passiv deltakelse, er å overdrive.

Offentlig hemmelighet

En tredje historiker, David Bankier, fortolker indifferensen verken som likegyldighet (Kershaw) eller stilltiende aksept (Kulka), men som en uvilje mot å delta i å begå en urett. Her viser Bankier til at nazi-regimet holdt tilintetgjørelsesprogrammet hemmelig, samtidig som ledende nasjonalsosialister offentlig hentydet til massemordet. På denne måten forsøkte regimet, ifølge Bankier, å trekke befolkningen til ansvar som medskyldig. Angsten for hevn og gjengjeldelse skulle vekke en fanatisk motstandsvilje.

Med denne drøftingen av indifferensbegrepet går Peter Longerich gjennom de ulike fasene av jødeforfølgelsene i Tyskland fra 1933 til 1945. Han bygger særlig på kildesamlingen til Otto Dov Kulpa og Eberhhard Jäckel, «Jødene i de hemmelige NS-stemningsberetningene» fra 2004.

Manns tale

Thomas Manns berømte tale til «Tyske lyttere!» fra 27. september 1942 refereres, de ble sendt over Tyskland av BBC. Her fortalte Mann at jøder ble drept i gassvogner. BBC fortalte også i juli 1943 i en sending spesielt for tyske kvinner om utryddelsesleirene Belzec, Treblinca og Sobidor.

Den toneangivende tyske historikeren Norbert Frei meldte «Det visste vi ikke noe om» i Neue Zürcher Zeitung (26. april), og var kritisk til konklusjonene. Han fant det merkverdig at tyskernes distanse og indifferens overfor hva som skjedde med jødene ikke måtte forveksles med at de var desinteresserte og bevisst så i en annen retning. Dette skyldes bare at regimet påtvang befolkningen en væremåte i det offentlige rom som ikke røpet noe folks virkelige innstilling. Frei finner det underlig at det skulle være resultatet av den omfangsrike kildestudien som Longerich presenterer.

Siste ord er neppe sagt i fortolkningen av befolkningens indifferense under jødeforfølgelsene i Tyskland under Hitler-regimet. Diskusjonen har relevans også utenfor Tyskland, for eksempel i Norge.