«Daywatch»

Idiotisk – og morsom – action.

FILM: Handlingen er rotete, plottet ufokusert og historien spriker i alle retninger. Intet mesterverk, altså, men jeg overrasket meg sjøl over å sitte og tenke: Dette er moro. Uansett hva en måtte mene om alle tradisjonelle kriterier for hva som gjør en film god eller dårlig, er det hevet over all tvil at «Daywatch» er en energibombe av de sjeldne.

Her på berget regnes dette som smale greier, også fra filmimportørens side. Den går bare opp i tre kopier, og da bare med engelske undertekster. I hjemlandet Russland er dette alt annet enn smalt, og filmen satte publikumsrekorder da den hadde premiere i fjor. Denne historien om den evige kampen mellom snille og slemme vampyrer, og «skjebnens kritt» – ikke spør – har altså gjort det svært pent på hjemmebane. Det gjorde også forløperen «Nightwatch». Ja, den var en så stor kommersiell suksess at regissør Timur Bekmambetov og hans sammensvorne denne gang kunne lage filmen de ikke hadde råd til da. Det er heller ingen tvil om at det er rubrikkene i regnskapet merket «actionsekvenser» og «spesialeffekter» som har hatt de største tallene. Man kan selvfølgelig ønske at det var satt av litt mer penger til manusutvikling, men man kan ikke få alt. Kanskje «Twilightwatch», siste del i trilogien, vil være en større intellektuell utfordring? Næh. Neppe.

Bekmambetov og co. er som barn i godtebutikken – med lommene fulle av gryn.

Det er opp til deg å velge. Du kan legge fra deg hjernen og bli med på festen og fråtse i visuelle godbiter, eller du kan stå utenfor å betrakte det hele med analytisk distanse. Tro meg, første alternativ er klart morsomst.