D.D.E med middelmådighet

Få er mer harry enn D.D.E., og det verste er at de er stolte av det.

I fjor feiret D.D.E. jula på cd, og sjuende servering fra trønderne er sikkert akkurat det fansen vil ha nå. Det er åpenbart et stort marked for den musikken de presenterer, og med «Jippi» befester de posisjonen som eneren innenfor sjangeren «enkel, folkelig kline- og dans-på-lokalet-musikk». Men det er et faresignal når et band selv gjør et poeng av at de er harry - selv om de har helt rett.

Musikalsk er D.D.E. opphengt i et gammelmodig 70- og 80-tallslydbilde som gjør dem til et slags norsk svar på Smokie. Du har hørt alt før, en gang for lenge siden. Tekstene er som vanlig skjemmet av en høy klisjéfaktor, men uten at det blir pinlig. Og - her er også snev av lun bygdehumor og -realisme. Torbjørn Sundes blåserarrangementer hever den ellers traurige produksjonen, og han har ikke skylda for den heslige svensktoppsaksofonen på «Hata dæ som pest'n». Men egentlig er dette lite å hisse seg over. D.D.E. er veldig gode til å være D.D.E., og gutan kan jo spille. «Jippi» er bare en ufarlig plate fra sju karer som ikke gir seg ut for å være noe annet enn de er. Harry, altså.