D.D.E på slavekontrak

Namsos-gutta beskylder sitt tidligere plateselskap Tylden og Co. for slavedriving. Men "det går likar no'"...

Stemningen gikk fra sår til bitter i byretten i går. De gamle vennene D.D.E. og Audun Tylden møtte hverandre til andre og siste dag i saken bransjenestoren har anlagt mot de populære bygderockerne.

D.D.E. var på offensiven da gruppas kreative drivkraft, gitarist Frode Viken (44), mer enn antydet at Tylden i sin tid ga gruppa de reine slavekontrakter.

-Ja, det var en slavekontrakt Audun Tylden ga oss, fastslo Viken overfor Dagbladet utenfor rettslokalet.

Ble tvunget

Viken holdt et meget følelsesladd og anklagende innlegg da han skulle forklare hvorfor D.D.E. inngikk både forlagsavtale og platekontrakt med Tylden & Co i januar 93.

-Platekontrakten var betinget av at vi også inngikk forlagskontrakt med Tylden. Jeg ble i realiteten tvunget. Jeg likte det ikke, men Tylden var klar; uten inngåelse av forlagsavtale, ingen platekontrakt. Og ettersom Tylden var den eneste som trodde på oss på den tida, føltes det ikke som vi hadde noe valg.

Audun Tylden (51) oppdaget D.D.E. vinteren 92/93. Da resten av musikkbransjen snudde ryggen til Namsos-rockerne, ga Tylden gruppa en sjanse.

Skjult gullgruve

Nå krever Tylden forlagsrettigheter verdt nærmere en million kroner for D.D.E.s storselger «Det går likar no». Som enerådende låtskriver for D.D.E. er Frode Viken den som vil bli hardest rammet hvis Tyldens krav vinner fram. Det var derfor mye oppsamlet gruff som Viken skulle ha ut i retten.

D.D.E.s kreative sjel beskrev Tylden som en grådig og lat platedirektør som passet på å utnytte et naivt og uerfarent orkester. Tylden på sin side stilte seg undrende til hvor dumme og blåøye D.D.E. egentlig var den gangen.

-D.D.E. er det første og eneste orkesteret jeg noengang har møtt som hadde laget eget AS uten å ha gitt ut et eneste album, sa Tylden, som fikk et slitent drag over seg på en rettsdag som gikk D.D.E.s vei.

Nektet plent

Frode Viken var alt annet enn fornøyd med Tyldens forlag Norwegian Songs og dets arbeid med D.D.E.s debutalbum «Rai, rai».

-Til å begynne med nektet jeg plent å skrive under en ny avtale. Tyldens forlag hadde ikke gjort noe som helst med de rettighetene jeg hadde overlatt dem, understreket Viken.

Men da D.D.E. høsten 94 byttet plateselskap fra Tylden til Norske Gram, endte Viken likevel opp med å gi Tylden forlagsrettigheter til to nye album. Dette som en del av en kompensasjonsavtale mellom D.D.E. og Tylden.

-Det skumle med slike avtaler som gjelder opphavsrettigheter, er at de har gyldighet i 70 år etter opphavsmannens død. Tylden ville ha meg til å skrive fra meg rettighetene til evig tid, men etter å ha fått inn en tidsbegrensning på fire år, gikk jeg omsider med på å skrive under, tordnet Viken, mens Audun Tylden grånet på den andre siden av bordet.

Viken hevdet Tylden hadde gjort en slett jobb også med disse rettighetene.

-Jeg har betalt Audun Tylden en hel masse for at han skal selge låtene mine, men han gadd ikke engang bruke penger på å lage noteark. Han har bare vært interessert i inntektene, sa Viken.

-Tylden gadd ikke

Forlagsrettighetene til D.D.E.-platene «Rai2» og «Det e D.D.E. - det beste fra scenen» med et samlet salg på 182000, har gitt Audun Tyldens enmannsforetak en inntekt på over 350000 kroner. Kombinert med en annen overgangsavtale de to partene ble enige om midt på 90-tallet, sitter platemannen igjen med over 550000 kroner for tort og svie etter at D.D.E. forlot ham.

Frode Viken freste ved tanken på at Tylden også krever retten til forlagsinntektene fra storselgeren «Det går likar no».

-Ringer man opplysningen 180, er ikke Norwegian Songs engang registrert. Dermed har jeg måttet ta meg av en masse henvendelser fra folk som vil bruke sangene mine, hevdet en opprørt Viken.

hakon.moslet@dagbladet.no

SINTE: D.D.E mener seg dårlig behandlet av sitt tidligere plateselskap.