D.D.E.

«Vi ska fæst» er D.D.E. på godt og vondt.

Namsos-musikerne i D.D.E. er klare for rock'n'roll og party. Invitasjonen heter «Vi ska fæst - aill' mot aill'» og er bandets mest rocka utgivelse så langt.

Åtte plater er det blitt med et av landets mest populære band, men også et av landets mest utskjelte. Berømmelse er ikke alltid enkelt, heller ikke det å skrive gode låter.

«Vi ska fæst» viser et ujevnt band - et D.D.E. på godt og vondt.

Status Quo-rock

Bandet har spilt inn plata etter liveprinsippet, og det gir driv og et direkte uttrykk. Livenerva gir lytteren en følelse av løssluppenhet, og det kler bandet.

Husk at D.D.E. er et vanvittig bra konsertorkester med publikumstekke og troverdighet - på grunn av frontfigur Bjarne Brøndbos karismatiske vesen og sanger som er blitt allemannseie.

Når halvparten av låtene på cd-en er tuftet på rock'n'boogie à la Status Quo, er det lett å forstå at dette er partyrock for fansen.

Plata byr på sprudlende varer av typen som går rett i koppen . Det som ikke er opptempo, befinner seg i balladeland. Her fins ingen megahit, men flere av låtene kan bli allsangvinnere på neste turné.

Trønderfylla

D.D.E. har det med å falle litt for ofte i harrygrøfter. Bandet setter beinkrok på seg selv, spesielt når det gjelder tekstene.

Temaet er drekking og fæst, men det blir - som så ofte med trønderfylla - too much, too often. Jeg får høy promille bare av å høre på.

Med litt mer trøndereleganse kunne dette blitt en bedre plate.

«Life Of Brian»

Nå er vel ikke D.D.E. bandet som er mest kjent for antydningens kunst, men plystringen (og melodien) på «Æ ska slutt» er som snytt ut av nesene til de dødsdømte Monty Python-gutta som henger på korset i filmen «Life Of Brian» og synger «Always look on the bright side of life».

Og det har i hvert fall D.D.E. en god tendens til å gjøre.