KALD RESPONS: Et amerikansk AH-1W Super Cobra-helikopter på Værnes under øvelsen Cold Response 22. februar i år. Fra januar skal 330 amerikanske marinesoldater være stasjonert på Værnes. Foto: Cpl. Dalton A. Precht/U.S. Marine Corps
KALD RESPONS: Et amerikansk AH-1W Super Cobra-helikopter på Værnes under øvelsen Cold Response 22. februar i år. Fra januar skal 330 amerikanske marinesoldater være stasjonert på Værnes. Foto: Cpl. Dalton A. Precht/U.S. Marine CorpsVis mer

De amerikanske soldatene på Værnes er et tydelig signal til Moskva

Samtidig er utstasjoneringen av de 330 marinesoldatene en erkjennelse av at at Norge ikke lenger har et troverdig territorielt forsvar.

Meninger

I oktober i år kunne forsvarsminister Ine Eriksen Søreide fortelle at 330 amerikanske soldater fra U.S. Marine Corps fra januar 2017 skal være stasjonert på Værnes, på rotasjonsbasis, for å trene og øve i Norge.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Enkelte kritikere har ment at utstasjoneringen, på rotasjonsbasis, av 330 amerikanske marinesoldater på Værnes, er et brudd på norsk basepolitikk. Det er det ikke grunnlag for å hevde. Basepolitikken er selvpålagt. Det ingen andre enn norske myndigheter som avgjør hvordan den til enhver tid skal tolkes. Og når forsvarsministeren uttaler at utstasjoneringen ikke er i strid med norsk basepolitikk, så er den pr. definisjon ikke det.

Derimot er det grunn til å hevde at utstasjoneringen er uttrykk for en klar endring av norsk sikkerhetspolitikk i retning av større vekt på avskrekking, og større avhengighet av tidlig alliert støtte i forsvaret av Norge. Utstasjoneringen er også uttrykk for at grunnlaget for norsk basepolitikk har forvitret.

330 marinesoldater utgjør ingen trussel mot Russland. Men bak de 330 står det mektige USA. At de er permanent til stede på norsk jord, rotasjon eller ikke, er et tydelig og konkret signal til Moskva om at dersom Norge blir angrepet, vil amerikanske soldater, og dermed også USA, være involvert fra dag én. Den avskrekkende virkningen av utstasjoneringen står derfor ikke på noen måte i forhold til det beskjedne antall soldater. Den er mye større.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utstasjoneringen alene utgjør ingen endring av norsk sikkerhetspolitikk. Den er derimot et siste uttrykk, i rekken av flere, for at norsk sikkerhetspolitikk har endret seg i retning av avskrekking på bekostning av beroligelse, konfrontasjon på bekostning av samarbeid. Bakgrunnen er Russlands anneksjon av Krim i mars 2014 og dets opptreden i Øst Ukraina.

I august 2014 sluttet Norge seg til EUs og USAs sanksjoner mot Russland. Det fortsatte i oktober med forsvarsministerens utsagn, på en konferanse på Stortinget om nordisk forsvarssamarbeid i regi av Nordisk råd, at Nordens forhold til Russland som følge av dette er varig endret.

I Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret fra juni i år blir bildet enda klarere. Forsvarets struktur foreslås innrettet med hovedvekt på såkalte «strategiske kapasiteter», langtrekkende presisjonsvåpen, kampfly og undervannsbåter med sikte på avskrekking av Russland. Lavspenning i nord, som hittil har vært en uttrykt utenriks- og sikkerhetspolitisk målsetting, framstilles nå som en utfordring, som har gjort at Forsvarets beredskap og tilstedeværelse i nord er blitt svekket. I juli i år, under NATOs toppmøte i Warszawa, kunngjorde forsvarsministeren at Norge sender en kompanistridsgruppe på inntil 200 soldater til Litauen. Regjeringens positive svar til det amerikanske tilbudet om å stasjonere 330 marinesoldater på Værnes er foreløpig siste post i denne utviklingen.

Det har vært en underliggende forutsetning for norsk basepolitikk at Norge var i stand til å forsvare seg selv i den første fasen etter at Norge var blitt angrepet, og inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Forsvarssjefens fagmilitære råd fra 1. oktober 2015 ga bud om at denne forutsetningen ikke lenger er til stede. Dersom han ikke fikk de midlene han ba om, til det han anså som et minimumsforsvar, ville det kreve allierte styrker på norsk jord til daglig. Og i langtidsplanen får Forsvarssjefen verken den strukturen han ber om eller midlene til å finansiere den. Regjeringen fjerner blant annet den stående og selvstendige mekaniserte stridsgruppen på Garnisonen i Porsanger som forsvarssjefen ba om, og reduserer bevilgningene til Forsvaret, i forhold til forsvarssjefens anbefaling, med til sammen 10 milliarder kroner over 20 år fra og med 2017. Forsvaret pålegges i samme periode å effektivisere og avbyråkratisere for 40 milliarder kroner, noe forsvarssjefen anser som for ambisiøst.

Ved å avvise forsvarssjefens forslag til en minimumsstruktur erkjenner Regjeringen i realiteten at Norge ikke lenger har et troverdig territorielt forsvar. Og det er i dette lys vi må se utstasjoneringen av de 330 marinesoldatene på Værnes, selv om utstasjoneringen fra amerikansk side antakelig i større grad er rettet mot situasjonen i Baltikum enn mot forsvaret av Norge.