17. MAI 1945: Eva Jørgensen feirer freden sammen med milorgkolleger. Men som historien om Jørgensen viser, førte datidens kjønnsrollemønster til at flere av de kvinnene som hadde fortjent ære og omtale, ble holdt tilbake, anonymisert og marginalisert, skriver kronikkforfatteren. Foto fra boken «Alt hva mødrene har kjempet. Kvinner i motstand 1940—45»
17. MAI 1945: Eva Jørgensen feirer freden sammen med milorgkolleger. Men som historien om Jørgensen viser, førte datidens kjønnsrollemønster til at flere av de kvinnene som hadde fortjent ære og omtale, ble holdt tilbake, anonymisert og marginalisert, skriver kronikkforfatteren. Foto fra boken «Alt hva mødrene har kjempet. Kvinner i motstand 1940—45»Vis mer

De anonyme heltene

2. VERDENSKRIG: Da sjefen ble skutt, overtok Eva Jørgensen jobben som Milorg-leder. Dessverre har historien glemt mange av motstandskvinnene.

|||DEN 9. JUNI 1945 møtte Eva Jørgensen opp på Slottsplassen i Oslo. Foran slottet sto kongen, kronprinsen og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge i stram giv akt. Forbi dem paraderte stolte og staute menn og noen få kvinner - menn og kvinner som hadde bidratt i motstandskampen i Norge under andre verdenskrig. Langs fortauene sto titusenvis av jublende nordmenn. Eva Jørgensen jublet ikke.
Høsten 1944 hadde distriktslederen for Milorg-gruppen på Hedemarken tatt kontakt med den unge Eva Jørgensen og spurt om hun kunne være sekretær for ham. Hun ble forundret over forespørselen, men takket ja til jobben. De to samarbeidet tett, møttes ukentlig på avtalte tidspunkter og utvekslet informasjon og papirer.

TYSK ETTERRETNING hadde denne sommeren klart å ta mange aktive motstandsmenn i området, og organisasjonen var i oppløsning. Om morgenen 2. desember kom turen til hennes sjef distriktssjefen. Han ble skutt på åpne gate i Hamar. Hendelsen sendte sjokkbølger inn i miljøet, flere flyktet til Sverige. Eva ble rådet til å gjøre det samme, men hun ville ikke. Hun hadde fått vite mye, men ikke alle detaljer, og hadde ingen kontakt til Sentralledelsen i Oslo.

En søvnløs natt kom hun plutselig på at lederen hadde hatt en avtale neste dag. Hun møtte opp i hans sted, traff Milorg-ledelsens mann, og kontakten var opprettet. Nå tok den uerfarne kvinnen fatt på et omfattende arbeid med å ruste opp motstandsorganisasjonen på Hedemarken.

DET BLE EN strevsom tid. Eva Jørgensen fikk kontakt med folk som kunne bli nye avdelingsledere og som kunne hjelpe til med rekrutteringen av flere medarbeidere. Hun hjalp til i arbeidet med å få flyktninger over til Sverige. En ny leder ble sendt opp fra Oslo, og de to fungerte som et lederteam. Etter hvert kom en tredje mann med og de dannet en trio. Eva Jørgensen opererte under mannlige dekknavn for å heve troverdigheten. Selv forloveden fikk ordre fra en kvinne uten å vite hvem «Jakob» var.

I mai 1945 kom endelig freden. Eva Jørgensen sto og vasket kollegenes underbukser og skitne sokker da fredsbudskapet omsider nådde henne. Sammen med en Milorg-gruppe på 1200 mann marsjerte hun inn i Hamar. Gleden var ubeskrivelig, men forundringen stor da folk oppdaget at en kvinne ledet an. 

DEN 9. JUNI inviterte kongen motstandsfolk fra hele landet til Oslo, for å uttrykke den takknemligheten kongefamilien kjente for at så mange norske menn og kvinner hadde kjempet for et fritt Norge. Da invitasjonen kom til Hamar, fikk Eva Jørgensen beskjed om at hun ikke fikk være med. Karene som hadde flyktet til Sverige og nå hadde kommet hjem og tatt over kommandoen, mente det ikke passet seg å ha en kvinne med i paraden. Det var gutta på skauen som skulle feires.

Sammen med venninnen Grete Murstad som hadde jobbet med å kode og dekode hemmelig meldinger reiste Eva Jørgensen likevel inn til Oslo. Skuffet og såret så hun kollegene, som hun hadde ledet gjennom et halvt år, defilere forbi Kongen og motta hans heder og ære. Da hun oppdaget andre kvinner i paraden, økte bitterheten.

KVINNENE VAR aktive i motstandsbevegelsen under okkupasjonen av Norge. Selv om de var færre i antall, produserte og distribuerte også kvinner illegale aviser. Også kvinnene satt i hemmelige loftsrom og chiffrerte og dechiffrerte kodemeldinger som kom over radio. De stilte leiligheter til disposisjon for hemmelige møter og skjulte motstandsfolk som var kommet i faresonen. De skjulte flyktninger, loset dem over svenskegrensen og skaffet mat og klær. De motsatte seg okkupasjonsregimets vilje ved å nekte å følge ordre. De jobbet som funksjonærer i televerket, posten og ved folkeregisteret og hadde tilgang på viktig informasjon som de formidlet videre. De skaffet rasjoneringskort og falske identifikasjonspapirer. De spionerte og gikk som kurerer med hemmeligheter gjemt i hofte- og brystholdere eller barnevogner. En av dem ledet til og med en Milorg-gruppe.

Vi kjenner til 455 navngitte kvinner som deltok i den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og dette tallet er lavt anslått. 26 kvinner ofret livet som følge av sitt engasjement. Hvorfor er deres innsats likevel blitt underkommunisert etter krigen? Hvorfor er det slik at mennenes innsats blir omtalt i en slik grad at mange i dag har en forestilling om at kvinnene var fraværende i motstandsbevegelsen under okkupasjonen?

VI VET AT MANGE inngikk en slags taushetspakt da freden kom. Man skulle ikke snakke om sine bragder, man skulle ikke framheve seg selv framfor andre. Alle hadde jo lidd på sin måte, kjempet sin personlige kamp. Det gjaldt også kvinnene. Det var likevel flere som brøt pakten tidlig, som fortalte gjennom bøker. Et par av dem var kvinner, men langt de fleste var menn.

Historikerne har fokusert på kamphandlingene, der var det oftest menn som deltok. Den sivile motstanden, der kvinnene var sterkt representert, har ikke interessert i samme grad. Dessuten valgte kvinnene oftere taushet; mange av dem unnlot til og med å fortelle om det de hadde opplevd til nær familie. Men som historien om Eva Jørgensen viser, førte datidens kjønnsrollemønster til at flere av de kvinnene som hadde fortjent ære og omtale, ble holdt tilbake, anonymisert og marginalisert.

DET ER ET PARADOKS at vi i Norge, 70 år etter krigen, fortsatt har så liten kunnskap om kvinnenes innsats. Nå er sanden i ferd med å renne ned i timeglasset. Snart er det bare arkivene som kan fortelle oss om kvinnenes bragder.

Mari Jonassen har skrevet boken «Alt hva mødrene har kjempet. Kvinner i motstand 1940—45» som gis ut mandag.