De beleilige nabokjerringene

GEIR HASLES «Ensom blant ensomme» og «Fattig rikdom» handler nostalgisk om de gode gamle dager med «tanter og kusiner og folk lenger borte i gaten» - onklene mangler pussig nok. Så minnes han med følelse Inge Lønnings foredrag om nabokjerringer. Det var vel Gro Harlem Brundtland som savnet dem en kortere tid? Når man har levd en stund og vært nabokjerring i flere drabantbyer, kan man fastlå at det ikke bare var stas.Kjerringer er så mangt og liker ikke at kjerringer bryr seg.Ordet har ingen god klang. En mann gifter seg med en ung tiltrekkende kvinne som etter ikke så svært mange år er degradert til kjerring - som altså engang har vært ung og blitt klådd på av middelaldrende herrer og fått høre om de brysomme kjerringene de er gift med og som ikke lenger tilfredsstiller deres blikk og lyst, men greie å ha i omsorg. De ensommes sirkel.

DERFOR ER respekten så som så blant oss som har gått gradene og hatt omsorg så det rekker. Vi er sjeleglade for kvinner som greier seg med 1,7 barn. Er det noe vi har nok av her i verden så er det barn. Kan vi ikke gi dem vi har utdannelse og muligheter? Eller må de være hvite og «våre»? Når man blir ensom og selskapssyk, blankpusser man kjerringene som plutselig er brukbare til trøst og forefallende arbeid.Jeg husker også de gamle, gode dager med ugifte tanter som var ekstra brukbare til diverse oppgaver. Og jeg husker den enorme forskjell på kjønnene og hilser velkommen litt ensomhet. Nabokjerringer er blant meget annet bra å ha i et valgår. Erna Solberg var ute i avisen og forklarte sin holdning til hjemmehjelper som er begynt med stoppeklokke for effektivitetens skyld. Psykisk omsorg overlates til det private initiativ. Det kalles valgfrihet! Fruens mor hadde hatt omsorg for sin gamle mor (Ernas bestemor) til hun var 101 år. Vårt forsakte spørsmål er: Hvor var far? Og nabokarene?

I AFTENPOSTEN skriver en professor: «Vi produserer ikke lenger barn nok til å holde befolkningen og arbeidsstyrken ved like.» At kvinner føder og ikke produserer barn, men bærer hver av dem i ni måneder for deretter å bli redusert som attraktiv kvinne og uønsket på arbeidsmarkedet later ikke til å nå inn hos herrene. Vi vil faktisk ikke lenger være bare kusiner, tanter, mødre, nabokjerringer og produsere omsorg. Vi vil være likestilte. Vi er mange som trives i vår ensomhet og kjenner så vel de aldrende menn som venter på at alt skal bli «som før». Det kan de bare glemme.