PRESSEN I ARBEID: Nesten 1500 journalister er akkreditert for å følge rettssaken mot terrorsiktede Anders Behring Breivik.  Her fra et tidligere fengslingsmøte av Breivik. Foto: Berit Roald / Scanpix
PRESSEN I ARBEID: Nesten 1500 journalister er akkreditert for å følge rettssaken mot terrorsiktede Anders Behring Breivik. Her fra et tidligere fengslingsmøte av Breivik. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

De besatte

Når er vi Breiviks dansende marionetter, og når formidler vi det som er viktig og nødvendig?

På vei til jobben går jeg forbi Oslo tinghus. Forhåpentlig er det neppe noen som får lov til å gifte seg der de neste ukene. I så fall ville bildene av det lykkelige brudeparet, der de står på trappa og blir gratulert av venner og perifere slektninger, bli skjemmet av de provisoriske plastteltene som er satt opp for - vil jeg tro - det store presseoppbudet som skal følge «tidenes norske rettssak», som det så usmakelig har blitt kalt. Som om det skulle være en rekord i et idrettsmesterskap. En litt begeistret begivenhet. Noe man for all del ikke har lyst til å gå glipp av.

Jeg er en av de nesten 1500 journalistene som er akkreditert for å følge rettssaken. Heldigvis skal jeg følge høringen via tv-skjerm, i et annet bygg enn der Breivik befinner seg. Jeg misliker tanken på å være en del av svermen som neppe vil svekke mannens følelse av å være ekstremt viktig. Samtidig er det nettopp det vi gjør, en del av oss, vi svermer rundt ham, rundt den 22. juli, finleser alt vi kommer over om rapporten på ham. For noen av oss er det som en besettelse. Noen av de besatte er pårørende eller direkte berørt, dem er det lett å forstå. Noen er journalister som skal dekke rettssaken dag for dag, i enkelte tilfeller time for time. For oss andre handler det om mindre åpenbare ting. Kanskje er det så enkelt som at vi innbiller oss at det blir lettere å gå videre om vi kan forstå hvordan dette mennesket er skrudd sammen, hvordan det kan være mulig ikke å kjenne på smerten, frykten og angsten som har slått i mot ham når han har gått rundt og jaktet på pur unge mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens jeg går og henter akkrediteringskortet mitt spinner en setning om igjen i hodet mitt: «Min største frykt nå er at han fortsatt spiller oss - mediene, opinionen - som et piano». Det ble skrevet av Peter Svaar den 25. juli. Han hadde gått i samme klasse som Anders Behring Breivik. Tilfeldigvis var han en av NRKs journalister som var tidligst ute med å dekke bomben ved Regjeringskvartalet. Allerede tre dager etter skriver han om det som kommer til å prege nyhetsbildet de neste ukene: «Han skriver selv at propagandafasen starter ved arrestasjonen. For åpen rett vil han propagandere for sitt forskrudde standpunkt, med verdenspressen på tilhørerbenken. Om mulig i uniform! Man kan si mye om en slik strategi, men det er ikke en gal manns verk. Det er en beregnende, ressurssterk og intelligent manns verk. Anders har et mål, og han er fortsatt bare halvveis».

I ettertid er det lett å se hvor pressen ble spilt «som et piano» i dagene etter arrestasjonen: Hvor ukritisk man behandlet manifestet som en dokumentasjon, snarere enn en iscenesettelse av en mann som gjerne vil ta regi over sitt eget liv og, ikke minst, over hvordan han blir presentert visuelt for offentligheten. Den samme frykten, tenker jeg, bør vi kjenne på de neste ukene. I motsetning til mine kollegaer i pressen er jeg glad for at Breiviks fem dager lange forklaring ikke blir sendt direkte på tv, på NRK og TV2, hvert eneste minutt - slik de har ønsket. Jeg er lettet over at han ikke får den plattformen han har planlagt å få. Jeg er lettet over at retten har tatt beslutningen for oss i dette dilemmaet: Er vi, i rettsstatens og ytringsfrihetens navn, forpliktet til å belønne et massemord - motivert ut fra ønsket om å skape seg en talerstol for en motbydelig ideologi - med å gi drapsmannen nettopp det han har ønsket seg?

Når jeg ser teltene som er satt opp foran tinghuset og prøver å forestille meg hvordan det blir på mandag - når vi skal geleides til hver våre rom for å høre ham snakke, i flere dager til ende, så lurer jeg på om vi gjør ham for stor med dette sirkuset. Jeg leste et sted at rettssaken koster to millioner kroner dagen. De sakkyndige har, to ganger, levert betydelig tykkere rapporter enn det som er vanlig. Utenfor tinghuset hadde tv-trailerne rigget seg til allerede på torsdag. Man kan spørre seg hva det er vi egentlig lurer på. Vi vet allerede hva han mener om muslimer, kvinner og venstreradikale. Vi vet hva dette samfunnssynet har fått ham til å gjøre. Vi har fått et innblikk i mindreverdighetskompleksene og stormannsgalskapen hans. Vi vet at han uansett kommer til å bli idømt den strengest mulige straffen, og vi vet også at den straffen aldri vil kunne bli hard nok.

Kanskje er vi nødt til å ha en så omfattende rettssak for å overbevise oss selv om rettsstatens suverenitet, hvor vi må holde oss i tømme i ti uker til ende - selv om vi aller helst har lyst til å hente hver vår stein og lynsje ham. For de pårørende og ofrene er rettssaken nesten nødt til å bli en skuffelse, i den forstand at deres liv og skjebner vil få så altfor liten plass. Den samme skuffelsen, tenker jeg, vil vi som skal rapportere fra rettssaken komme til å gi dem. Enten vi vil det eller ikke, kommer vi til å bidra til å gjøre Breivik til ondskapens ikon. Det ligger i rettsstatens prinsipp og medienes logikk at han skal få servert talerstol og publikum av det samme samfunnet han forakter. Og forhåpentlig vil vi som skal rapportere fra rettssaken, som skal velge vinkel og skille viktig fra uvesentlig, vise - om ikke annet så for oss selv - at vi likevel ikke dingler i kroken han har kastet ut til oss.

Cathrine Sandnes er redaktør i Samtiden.