De besatte

Når er vi Breiviks dansende marionetter, og når formidler vi det som er viktig og nødvendig?

PRESSEN I ARBEID: Nesten 1500 journalister er akkreditert for å følge rettssaken mot terrorsiktede Anders Behring Breivik.  Her fra et tidligere fengslingsmøte av Breivik. Foto: Berit Roald / Scanpix
PRESSEN I ARBEID: Nesten 1500 journalister er akkreditert for å følge rettssaken mot terrorsiktede Anders Behring Breivik. Her fra et tidligere fengslingsmøte av Breivik. Foto: Berit Roald / Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

På vei til jobben går jeg forbi Oslo tinghus. Forhåpentlig er det neppe noen som får lov til å gifte seg der de neste ukene. I så fall ville bildene av det lykkelige brudeparet, der de står på trappa og blir gratulert av venner og perifere slektninger, bli skjemmet av de provisoriske plastteltene som er satt opp for - vil jeg tro - det store presseoppbudet som skal følge «tidenes norske rettssak», som det så usmakelig har blitt kalt. Som om det skulle være en rekord i et idrettsmesterskap. En litt begeistret begivenhet. Noe man for all del ikke har lyst til å gå glipp av.

Jeg er en av de nesten 1500 journalistene som er akkreditert for å følge rettssaken. Heldigvis skal jeg følge høringen via tv-skjerm, i et annet bygg enn der Breivik befinner seg. Jeg misliker tanken på å være en del av svermen som neppe vil svekke mannens følelse av å være ekstremt viktig. Samtidig er det nettopp det vi gjør, en del av oss, vi svermer rundt ham, rundt den 22. juli, finleser alt vi kommer over om rapporten på ham. For noen av oss er det som en besettelse. Noen av de besatte er pårørende eller direkte berørt, dem er det lett å forstå. Noen er journalister som skal dekke rettssaken dag for dag, i enkelte tilfeller time for time. For oss andre handler det om mindre åpenbare ting. Kanskje er det så enkelt som at vi innbiller oss at det blir lettere å gå videre om vi kan forstå hvordan dette mennesket er skrudd sammen, hvordan det kan være mulig ikke å kjenne på smerten, frykten og angsten som har slått i mot ham når han har gått rundt og jaktet på pur unge mennesker.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer