De beste - og verste

Jakten er i gang: Århundrets beste litterære verk skal kåres. Tusenårsskiftet nærmer seg, og på flere hold lanseres selskapsleken som går ut på å liste opp favorittene innen litteraturen. Det såkalte Modern Library Board har kåret hundre verker (James Joyce topper med «Ulysses»), men lanserer samtidig en folkeliste basert på avstemning blant folk flest. Samtidig offentliggjør The Independent en liste over de verste bøkene i vårt århundre (som også toppes av «Ulysses»).

  • Hva med Norge? Best og verst? Umulig, selvfølgelig, men her er likevel et forslag på fem bøker i hver kategori. Alternative «baklister» fra andre medarbeidere vil følge i dagene som kommer.
  • Så til versting-lista. Her har konkurransen vært om mulig enda hardere.

De beste:

1) Aksel Sandemose: «Det svundne er en drøm» (1944)

Romanen som har alt; psykologi, spenning, mysterium, en genial konstruksjon og glit-rende essayistikk.

2) Jens Bjørneboe: «Frihetens øyeblikk» (1966)

Bjørneboes mørkeste - og hans mest litterært nyskapende. En rå og smertefull gransking av forholdet mellom den indre og ytre virkelighet.

3) Tor Åge Bringsværd: «Syvsoverskens dystre frokost» (1976)

Noe så sjeldent som en genuint morsom norsk roman. Jeg gjentar: En morsom norsk roman.

4) Bergljot Hobæk Haff: «Renhetens pris» (1992)

Overlegen middelalderthriller i stil med «Rosens navn», besettende fortalt av norsk litteraturs grande dame, som også har skrevet mesterverker som «Jeg Bakunin» og «Skammen».

5) Kristoffer Uppdal: «Dansen gjennom skuggeheimen» (1911)

Tittelverket i et av de mest ambisiøse romanverk i norgeslitteraturen, til sammen et ti binds blodig, sensuelt, dristig, temperamentsfylt, nerveridd og språkfornyende epos.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De verste:

1) Thorbjørn Jagland: «Brev» (1995)

Jeg-roman i brevform der temaet er jeg-personens fortreffelighet. En imponerende opphopning av klisjeer og banaliteter bidrar til å gi fortellingen et ufrivillig selvavslørende preg. Vanskelig å toppe.

2) Dag Solstad: «Genanse og verdighet» (1994)

Muligens tidenes mest overvurderte norske roman. Om en lektor som hater verden dypt og inderlig, særlig unge mennesker. Gjennom boka trer han fram som den største misantropen i norsk litteratur siden Eirik Blodøks.

3) Sigrid Undset: «Jenny» (1911)

Overspent roman om ulykkelig kvinnes mislykte jakt på kjærligheten. Ender ikke uventet tragisk.

4) Herman Wildenvey: «Et herrens år» (1928)

En utrolig uttværet fortelling. Bokas eneste motivasjon er å ta hevn på Jacob Breda Bull, som i en roman 17 år tidligere hadde kalt Wildenvey for «Dikteren Baldevin, Pikelyrikeren med Pengut-pandelokken og det dypt private Donjuansmil».

5) «Telefonkatalogen for Oslo» (Diverse årganger)

Kollektivroman som forsøker å favne samtlige av hovedstadens innbyggere. En imponerende ambisjon, men personskildringen blir for grunn. Spør ikke hvem dette røret ringer for. Det ringer for deg.