LIKHETER: Innen både toppidrett og toppforskning kreves det god forberedelse, mye strategisk planlegging og langsiktig arbeid for å nå sine mål. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
LIKHETER: Innen både toppidrett og toppforskning kreves det god forberedelse, mye strategisk planlegging og langsiktig arbeid for å nå sine mål. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Forskning:

De beste forskerne er de som bidrar i forskningsfronten

Det er ingen grunn til å slå seg til ro med et forskningsfinansieringssystem som ikke er optimalt. La oss heller lære av dem vi kan lære noe fra, og forbedre det.

Meninger

Kjemiprofessor Einar Uggerud ved UiO avlegger mitt og Tore Øvrebø sitt innlegg i Dagbladet 15. februar et kort besøk i Dagbladet mandag denne uken. Jeg har noen kommentarer:

Jeg har aldri, slik Uggerud antyder, hevdet at forskere som er «kommet til et visst punkt i karrieren, skal få ubetinget forskningsstøtte – uten konkurranse».

Snarer tvert imot: De beste skal få god og forutsigbar støtte, men dette skal skje etter nøye etterprøving – konkurranse, om du vil.

Jeg er spesielt opptatt av at eldre som har vært aktive ikke skal få fortsatt støtte om de ikke fortsatt er aktive i forskningsfronten.

Derfor har jeg ved noen anledninger, blant annet i Uniforum 10. mars i fjor, foreslått at eldre som ikke lenger er aktive forskere stiller sin plass (dvs. stilling) til disposisjon, slik at yngre talenter kan få et økonomisk grunnlag for sin videre karriere – helt tilsvarende til at Petter Northug og Ole Einar Bjørndalen ikke fikk delta i Pyeongchang: De hadde ikke levert i det siste og måtte vike plassen for yngre talenter.

Det er naturligvis mange forskjeller mellom toppforskning og toppidrett, noe Tore Øvrebø og jeg gjorde klart i Dagbladet 15. februar.

Men det er også mange likheter: Innen begge kreves det god forberedelse, mye strategisk planlegging og langsiktig arbeid for å nå sine mål.

Jeg er enig med Uggerud i at systemet vi har for forskerfinansiering, har flere svakheter. I tillegg til de forhold som Uggerud nevner, er den viktigste at vi per i dag ikke gir våre forskere forutsigbarhet, noe jeg har understrekt blant annet sammen med Edvard I. Moser i Aftenposten 25. mai i fjor og 27. januar i år og i Dagbladet denne uken.

Det er ingen grunn til å slå seg til ro med et forskningsfinansieringssystem som ikke er optimalt. La oss heller lære av dem vi kan lære noe fra – blant annet fra idretten – og forbedre det.

Det er – i alle fall – én viktig forskjell mellom toppforskning og toppidrett: Den første framskaffer den kunnskap som er med på å bygge samfunnet og alt vi er avhengige av.

Toppidretten gir – i seg selv – en langt mer «øyeblikkets spenning»; men den gir stimulans til mange til å delta i masseidretten, hvilket klart er helsebringende.