De beste må få mer

KUNNSKAP ER I FERD MED

å bli den viktigste innsatsfaktoren i vår tids økonomi og betydningen av forskning - som den mest avanserte form for kunnskapssøking - blir tilsvarende stor.

Forskninginnsatsen må ha stor bredde, men samtidig må forskningen alltid sikte mot høyeste kvalitet. Det er en spenning mellom bredde og «elite» i forskningspolitikken, men jakten på den beste kvalitet må alltid gå først.

Mer enn 35.000 personer med universitets- og høgskoleutdanning er i Norge forskere på hel- eller deltid. Vi vil for eksempel at alle lærere i høyere utdanning skal kunne forske. Dette sikrer kvalitet i undervisningen og gir stor tematisk bredde i forskningen. Men denne bredden gir oss utfordringer når det gjelder kvalitet. Evalueringer viser at vi har klare kvalitetsproblemer selv om vi finner topp prestasjoner innenfor mange fagområder. Noe av problemet er for lite ressurser . Mange forskere opplever dette på kroppen. Men vi har også et fordelingsproblem. Forskerne med det største potensialet har fått for dårlige utfoldelsesmuligheter. Forskning av høyeste kvalitet er en elitevirksomhet og må behandles som det. Konkurranse fremmer kvalitet og vi må derfor konkurranseutsette mer av forskningsmidlene og vinnerne må gis bedre og mer langsiktige vilkår.

ORDNINGEN MED

finansering av «Sentre for fremragende forskning» (SFF) er et godt eksempel på at vi i Norge nå vil gå lengre i denne retning. I 2001 ble det etter sterk konkurranse plukket ut 13 forskningsgrupper som alle er sikret betydelige midler over lang tid. Vi ser allerede frukter av dette. Gruppene makter å etablere gode samarbeidsrelasjoner mellom dyktige forskere og mange - også forskerrekrutter - trekkes inn i det kraftfeltet en slik satsing skaper, . Slike grupper blir også attraktive for dyktige fagfolk fra utlandet. SFF-ordningen vil om noen år utvides med nye grupper. Et annet eksempel er en ny støtteordning for «yngre fremragende forskere». I sommer ble 26 yngre norske forskere sikret gode forskningsvilkår i fem år.

Norske forskere har også deltatt i en europeisk konkurranse for yngre forskere. Norden hadde 11 forskere i finalen, men bare én av disse (en dansk forsker) kom blant de 25 vinnerne. Selv om de nordiske land er meget langt framme i internasjonal forskning, ser det ut til at vi her har en felles utfordring. I en enkelt konkurranse vil flere forhold kunne spille inn, men generelt må vi kunne hevde oss i internasjonal konkurranse fordi kvalitet alltid er inngangsbilletten til internasjonalt samarbeid. De beste forskerne må alltid søke seg mot den internasjonale forskningsfronten

Det er to begrunnelser for en bred internasjonal orientering. Først og fremst må vi selv kunne bidra til den fremste forskningen. Dette gir oss adgang til det gode selskap og fremmer norske forskeres muligheter internasjonalt. Dernest må et hvert land også evne å fange opp den beste forskningen internasjonalt i stor bredde. Mye av den medisinske forskningen skal for eksempel nettopp sikre at man er á jour med hva som skjer og evner å ta i bruk resultatene.

I NORSK FORSKNING

må vi derfor stille enda tydeligere krav om internasjonal deltakelse og vi må legge systematisk til rette for at våre beste rekrutter tidlig får arbeide internasjonalt. I årene framover vil mer av midlene fordeles internasjonalt og vi må ha gjennomslag på slike arenaer. Det er derfor gledelig at vi så langt har hatt betydelig suksess i EU,s nye rammeprogram for forskning. Dette er den viktigste internasjonale forskningsarena. De som lykkes her må sikres tilstrekkelige mulighetere også med nasjonale midler.

Forskning er en av de viktigste faktorene for fornyelsesevnen i samfunns- og næringsliv. Det er velkjent at vi i Norge har en betydelig innovasjonsutfordring. Mye av nyskapingen må vokse ut av våre sterke næringer. Heldigvis er det bred enighet om at forskning må spille en vesentlig rolle, men det er et stort problem at næringslivet forsker for lite og at mye forskning har for lite innovasjonspotensiale. Vi må derfor stimulere til økt forsknings- og utviklingsvirksomhet i næringslivet. Brukerstyrt forskning, hvor Forskningsrådet finansierer prosjekter sammen med bedriften, er ett slikt virkemiddel. Evalueringer har vist at dette bidrar vesentlig til økt verdiskaping. Undersøkelser viser også at bedrifter som investerer i forskning, utvikling og innovasjon, forventer gjennomgående høyere omsetningsvekst og sysselsetningsvekst enn næringslivet for øvrig. Vi gjennomgår nå alle støtteordningene våre med sikte må gjøre de enda mer treffsikre.

I TILLEGG TIL

satsinger der vi har sterke næringer, slik som petroleum, må vi også ha et høyt kunnkapsnivå på de nye kunnskapsfeltene knyttet til bioteknologi, materialer og IKT. Forskningsrådet trapper her opp forskningsinnsatsen gjennom etablering av store program som skal finansiere så vel grunnforskning som anvendt forskning. Vi har også en stor utfordring når det gjelder å legge bedre til rette for kommersialisering av forskningsresultater og universitets- og høgskolemiljøene må stimuleres til økt samarbeid med næringslivet. Dette samarbeidet må først og fremst ha et langsiktig perspektiv og ikke innebære økt kortsiktig oppdragsvirksomhet.

Skal vi klare de utfordringene vi står overfor, må vi finne den riktige balansen mellom ulike interesser. Kunnskapsutviklingens betydning i samfunnet i dag, gir oss dilemmaer i fordelingen av ressurser. Vi trenger stor bredde i forskningen, men vi må også dyrke forskningens elitekarakter. Et sterkere fokus på de aller beste innebærer en sterkere konsentrasjon av midlene, men dilemmaet blir mindre når vi ser at de beste blir krumtapper i en bedre organisering av forskningen og døråpnere til samarbeidspartnere og forskningsmidler. Hele miljøet kan løftes. På andre områder er det tale om å få til bedre samspill mellom aktører og virksomheter som samlet vil gi alle større muligheter. Jeg er for eksempel overbevist om at det ikke er en motsetning mellom en tydelig og markant satsing på nysgjerrighetsdrevet grunnforskning, og det å gi økt prioritet til næringsrettet forskning. Tvert i mot er det et gjensidig avhengighetsforhold. Her har Forskningsrådet en viktig rolle, både som møteplass for dialog mellom aktørene, som en arena for utvikling av forskningspolitikk og som forskningspolitisk rådgiver for myndighetene. Den rollen må vi bli enda bedre på slik at vi kan bli det kraftsenteret i kunnskapssamfunnet vi ønsker å være.

VI MÅ OGSÅ BLI

bedre til å vise at en sterk satsing på forskning er til fordel for samfunnet. Derfor må vi fortelle de gode historiene om forskning, både om forskningens nytte og dens kulturelle betydning. Bare slik vil vi kunne overbevise om at økt satsing på forskning er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre økt livskvalitet, et bedre velferdssamfunn, et livskraftig næringsliv, og for vår kulturelle utvikling.