De blåblås metode

Høyre og Frp vil gjøre vei i vellinga, selv om ikke alle kommer med. Det skaper motstand i organisasjoner som er opprettet for at alle skal med, skriver Stein Aabø.

GÅR RETT PÅ: Erna Solberg og Siv Jensen på pressekonferansen i forbindelse med regjeringsforhandlingene på Sundvolden Hotel på Sundvollen lørdag ettermiddag. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
GÅR RETT PÅ: Erna Solberg og Siv Jensen på pressekonferansen i forbindelse med regjeringsforhandlingene på Sundvolden Hotel på Sundvollen lørdag ettermiddag. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer
Meninger

Regjeringsplattformen til Høye og Frp er full av punkter som vil provosere organiserte interesser, særlig arbeidstaker- og bondeorganisasjoner. Derfor vil regjeringserklæringen utløse reaksjoner som minner om dem som kommer når regjeringer legger fram sine forslag til statsbudsjett. Organiserte interesser har spesielt blikk for sine interesser. Det vil ofte være utenfor deres logikk å se stort på forslag, selv om de kunne være bra for helheten. Erna Solberg og Siv Jensen vil de nærmeste dagene oppleve at LO og Unio og ulike forbund reiser bust mot foreslåtte grep og målsettinger. Selv er regjeringstoppene overbevist om at deres medisin er best. Utfordringen er å få det organiserte Norge til å ta den.

Arbeidsgiverorganisasjonene ser med blidere øyne på plattformen. Det er mye i den NHO, Virke og Spekter har sans for. Men deres medlemmer er ikke så tallrike. De er dessuten «virksomheter» som har helt andre interesser enn arbeidstakere.

Å få arbeidstakerne med på en ferd de egentlig ikke liker har jeg tidligere kalt «Jaglands metode». Den daværende Ap-lederen visste hvor han ville, men han måtte ile langsomt for å få sine kjernevelgere med seg. Han og hans støttespiller, LO-leder Yngve Hågensen, så hvilke utviklingstrekk og utfordringer som lå foran dem. De måtte bringe arbeiderbevegelsen litt lenger til høyre. Derfor var den ene bevisst uklar (Jagland) og den andre sterkt retorisk (Hågensen). De visste at mer markedstenkning i politikken ikke ville vekke begeistring på grasrota. Deres strategi ble derfor å lede sine medlemmer så sakte at deres motstand mot modernisering ble nedkjempet på veien. Også baktroppen måtte med.

En slik forpliktelse har Høyre og Frp aldri hatt. Dere kjernevelgere er av et annet slag. De har vært enkeltstående individer, folk flest, skattebetalere, bedriftseiere og - ledere. Derfor har Høyre og Frp til alle tider kunnet fremme forslag som harmonerer mer med markedslogikken og som kanskje også appellerer til folks umiddelbare fornuft. Den individrettede metode har nå blitt kronet med valgseier. Aldri i moderne tid har høyrepartiene stått sterkere. Attpåtil har de et bonet gulv i Stortinget gjennom samarbeidsavtalen med KrF og Venstre.

En ting er å vinne valg. Politikken skal også gjennomføres. Riktignok er «all makt» i Stortinget, som Erna Solberg og Siv Jensen har en slags kontroll på. Men hverdagen kan by på overraskende mange fortredeligheter. Høyre og Frp vil raskt oppleve den brutale medielogikken som er regjeringskritisk i sitt vesen. Morgen etter morgen vil de våkne opp til nyhetsinnslag som rommer en eksperts eller organisert interesses ramsalte kritikk av forslag regjeringen har fremmet. Kveld etter kveld vil de måtte forklare seg i Dagsnytt 18 og i Aktuelt. Professorer, leger, mektige forbundsledere har alle en autoritet de vet å spille på. Og vi i mediene tilbyr dem våre mikrofoner og flater.

Kanskje burde de blåblå opprette en samarbeidskomité à la den Ap i alle år har hatt med LO. Ikke fordi de skal degge for såkalte korporative krefter. Men fordi også en høyreregjering må forankre sin politikk i brede lag og bevise at deres løsninger er nyere og bedre. Motstanden mot regjeringsplattformen er ikke unison blant organiserte arbeidstakere. Hovedsammenslutningen Akademikerne har sans for mye av det foreslåtte. De «gule» forbundene som er opprettet for å distansere seg fra Ap vil også kunne ha sans for deler av det som er lagt fram. Det er altså visse muligheter til å herske gjennom å splitte.

Det er heller ikke slik at Jens Stoltenberg alltid har hatt en heldig hånd med organisasjonene. I sin første regjering dundret han i vei med en rekke krevende reformer som ikke hadde tilstrekkelig forankring. Det endte med et katastrofevalg for Ap i 2001. Da han i 2006 ville øke arbeidsgivernes bidrag til sykefraværsutgiftene fikk han alle organisasjoner mot seg. Resultatet ble en pinlig kanossagang og en forsterket konflikt med daværende LO-leder Gerd-Liv Valla. Lærdommen var at den som vil styre lenge i landet, bør ha et godt forhold til arbeidsfolk flest og LO-ledere spesielt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.