POLITISK VILJE: Vi håper at årets fredspris vil bringe samtalen, den politiske viljen og forskningen på barn unnfanget av krig videre. Fredsprisvinnerne Nadia Murad og Denis Mukwege, er selv opptatt av disse barna, skriver kronikkforfatterne. Her fra utdelingen av Nobels fredspris i går. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
POLITISK VILJE: Vi håper at årets fredspris vil bringe samtalen, den politiske viljen og forskningen på barn unnfanget av krig videre. Fredsprisvinnerne Nadia Murad og Denis Mukwege, er selv opptatt av disse barna, skriver kronikkforfatterne. Her fra utdelingen av Nobels fredspris i går. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Overgrep

De blir ofte betraktet som fiendens barn. Barna av seksuelle overgrep i krig

Seksuelle overgrep i krig handler ikke bare om voldsutøvelse, krigsstrategi og krigsforbrytelser. Volden bærer frukter i form av nye liv som kommer til verden under svært vanskelige omstendigheter.

Meninger

Nobels fredspris gikk i år til den kongolesiske legen Denis Mukwege og irakiske Nadia Murad – menneskerettighetsaktivist, vitne og overlevende fra menneskehandel. Disse to stemmene gir svært viktige bidrag i det pågående arbeidet for å bekjempe seksuell vold i krig. Vi er blant de mange som gleder oss stort over at de får den anerkjennelsen de fortjener for sitt mot og sitt arbeid.

Samtidig finnes det andre stemmer som i liten grad blir hørt og som har få talspersoner. Dette er stemmene til barna som blir unnfanget under denne formen for overgrep. Det finnes knapt statistikk, eller oversikt, over hvor mange barn det er snakk om, hva som skjer med disse barna og hvordan deres liv blir formet av måten de har blitt unnfanget på.

Disse barna blir omtalt som «Children Born of War (CBOW)» – Barn født av krig. De blir ofte betraktet som fiendens barn, både i familien og i lokal- og storsamfunnet. Nå og da dukker det opp historier om utfrysing og grove brudd på disse barnas grunnleggende rettigheter.

Faktum er at vi vet svært lite om hvordan de egentlig har det, og hvordan deres mødre, familier og lokalsamfunn tar vare på dem – eller skyver dem fra seg.

Vi vet mer om krigsbarn som er født av mer frivillige forhold. Vi vet blant annet at etterkrigsårene for disse barna ofte preges av diskriminering og stigmatisering. Også disse barna blir utestengt fra familien og betraktet som «fienden». De vokser ofte opp i fattigdom med traumatiserte mødre, og kan mangle statsborgerskap og andre offisielle papirer som gir dem tilgang til helsesystem og utdanning.

I Norge er diskrimineringen og stigmatiseringen av barn av tyske soldater og norske mødre godt dokumentert, selv om disse barna stort sett var resultater av kjærlighetsforhold. Statsminister Erna Solberg kom nylig med en unnskyldning til norske kvinner for den behandlingen de fikk like etter frigjøringen i 1945, på grunn av forhold til tyske soldater.

Erfaringene fra Norge er et godt eksempel på at man ikke kan se krigsbarnas skjebner og livsforløp, uavhengig av den politiske og historiske konteksten mødrene lever i.

Hva kan så gjøres for å gi barn født av seksuell vold i krig en stemme? Her trengs det både politiske tiltak og videre forskning. Først og fremst må disse barnas eksistens og særlige behov anerkjennes både av de aktuelle nasjonale myndighetene og det internasjonale samfunnet. Dernest må disse barnas grunnleggende rettigheter – som tilgang til mat, helse, bolig og utdanning – sikres.

Barna nås ofte ved å sikre mødrenes rettigheter. Samtidig er det ikke alltid slik at mødrenes interesser sammenfaller med barnas. Barn født av krigsvoldtekter må derfor selv få bedre tilgang til rådgivning omkring sosiale, juridiske og finansielle rettigheter. Dette inkluderer også retten til informasjon om sitt biologiske opphav der dette er ønskelig og mulig.

Videre trenger vi retningslinjer for hvordan disse barna skal følges opp. Behovet for denne typen retningslinjer gjelder for så vidt også andre kategorier krigsbarn: de som er resultat av mer frivillige relasjoner, eller de som er resultat av seksuelle overgrep eller ulovlige forhold mellom lokale kvinner og soldater fra internasjonale styrker.

Skal man lykkes med å skape bærekraftig fred må man ha en helhetlig tilnærming til konfliktløsning og fredsbygging. Det er ikke noe nytt at barn blir født som en følge av både frivillige forhold og seksuelle overgrep i krig. Det er svært uheldig og kritikkverdig at det likevel er så liten interesse for, og aktivitet omkring, det å sikre disse barnas grunnleggende rettigheter.

Årets nobelpris gir oss en enestående mulighet til å se seksuell vold i krig i et større og mer helhetlig perspektiv, og som et fenomen som vokser både i omfang og kompleksitet.

Et nyere eksempel på dette er barn født av fremmedkrigere i IS. Nadia Murad representerer en gruppe jesidiske kvinner som har blitt solgt som slaver til IS og utsatt for omfattende seksuelle overgrep. Flere av disse kvinnene har også født barn.

Samtidig står både Norge og en rekke andre europeiske land, foran den utfordringen at de har statsborgere som har sluttet seg til IS, fått barn, og nå ønsker å returnere til sine respektive hjemland. Hvordan skal vi fange opp og integrere disse barna på en best mulig måte? Hva slags rettigheter og behov har disse barna?

Vi håper at årets fredspris vil bringe samtalen, den politiske viljen og forskningen på barn unnfanget av krig videre. Fredsprisvinnerne er selv opptatt av disse barna. Seksuelle overgrep i krig handler ikke bare om voldsutøvelse, krigsstrategi og krigsforbrytelser. Volden bærer frukter i form av nye liv som kommer til verden under svært vanskelige omstendigheter. Disse barna tilhører ikke fienden, men framtida, og den kan vi forme på en slik måte at de kan vokse opp uten opplevelser av skyld og skam.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.