De blodige diamantene

«BLOOD DIAMOND»: Det er ingen grunn til å slutte å kjøpe diamanter fra Sierra Leone.

KOMMENDE FREDAG har actiondramaet «Blood diamond» Norgespremiere. Dette er Hollywoods versjon av borgerkrigen i Sierra Leone. Med Leonardo DiCaprio i hovedrollen som sørafrikansk leiesoldat rulles historien opp om jakten på verdifulle diamanter i ly av en grusom borgerkrig. Filmen kan føre til økt oppmerksomhet om et av Afrikas fattigste land, men den kan også kan bidra til å befeste et feilaktig inntrykk både av borgerkrigen i Sierra Leone og andre konflikter i Afrika.Det er ingen tvil om at borgerkrigen i Sierra Leone var ekstremt voldelig, og at sivil-befolkningen ble utsatt for forferdelige overgrep. Det kan heller ikke stikkes under en stol at kampen om kontroll over diamantutvinningen etter hvert spilte en stadig viktigere rolle. Samtidig var krigen ikke kun et resultat av grådige opprørsledere som tvang barn og ungdom til å kjempe under sin ledelse. Hvis dette blir den eneste dimensjonen ved krigen i Sierra Leone og andre tilsvarende afrikanske konflikter kan vi lett komme til å tro at all krig, konflikt og elendighet i Afrika er et resultat av primitiv grådighet og bandittvirksomhet. Diamantutvinning er ikke et nytt fenomen i Sierra Leone. Det er en overlevelsesstrategi som store deler av befolkningen har tydd til helt siden 1930-tallet. Det er ikke bare banditter som leter etter diamanter i Sierra Leone.

KRIGEN I SIERRA LEONE varte fra 1991 til 2002, og var i utgangspunktet et sosialt opprør mot en autoritær og ekstremt korrupt stat. I starten viste oppprørsbevegelsen Revolutionary United Front (RUF) liten interesse for diamantene. De ønsket først og fremst å kaste den sittende presidenten og hans regime. Mitt poenget er ikke å fremstille RUF som Robin Hood-aktige opprørere. Det er ikke mulig. De for hardt frem mot sivilbefolkningen, men voldsutøvelsen var ikke så tilfeldig som det ofte gis inntrykk av. Mine studier fra konfliktområdene i Sierra Leone viser at RUF i utgangspunktet angrep det de anså som representanter for den tradisjonelle overklassen, dvs. landsbyhøvdinger og deres familie og støttespillere. Det var først senere i borgerkrigen at diamantene ble alfa og omega for RUF.

ÅRSAKENE TIL DETTE finner vi i RUFs bakgrunn. RUF ble både dannet av og rekrutterte fra de mest marginaliserte gruppene i Sierra Leone. De som falt utenfor både moderne og tradisjonell sysellsetting var unge menn fra jordløse familier på landsbygda. De var uten utdannelse og håp om fast arbeid eller karriere i byene, for å brødfø seg arbeidet de på jorda til høvdinger og rike familier med mye jord. Afrikanske jordbrukssamfunn er betraktelig mer hierarkiske enn de ved første øyekast kan virke som. Det er ikke bare Europa som har hatt en overklasse på landsbygda, det samme eksisterer fortsatt i Sierra Leone. Mange ungdommer søker derfor lykken i diamantdistriktene. Noen få lykkes, men de aller fleste finner ikke noe annet enn lange dager, med hardt arbeid under stekende sol.

RUF BESTOD I ALL HOVEDSAK av slike unge menn, og deres opprør ble ekstremt voldelig, men ikke uten mål og mening. Det var en reaksjon på både politisk undertykkelse og et gjennomkorrumpert samfunn som førte stadig større grupper ut i total fattigdom. Dette kunne det likevel være vanskelig å se fordi RUF ikke klarte å fremme et politisk budskap som omverdenen forstod. Det gav mening for de som deltok fordi den snakket til deres erfaringer med fattigdom, fornedrelse og håpløshet, men den passet ikke inn i vestens bilder av politikk strukturert langs en høyre-venstre akse. Dermed ble RUFs politiske budskap aldri tatt på alvor. Deres krav om folkelig innsyn i økonomisk politikk ved folkeavstemning om statsbudsjettet ble i beste fall møtt med latter, og bevegelsen ble fort stemplet som en gjeng ungdomsforbrytere ledet av en halvgal messaisk skikkelse ved navn Foday Sankoh. Skiftende regjeringer i landets hovedstad Freetown hadde nytte av denne beskrivelsen, og det internasjonale samfunn sluttet seg også til dette synet. Det ble derfor aldri gjort forsøk på å snakke med RUF på deres egne premisser. RUF ble derfor til slutt det de ble omtalt som; en hær av banditter som slåss for å skaffe seg diamanter for egen berikelse. Men dette gjelder imidlertid kun for perioden fra 1998 til 2002.

DIAMANTER FRA konfliktsoner som Sierra Leone kalles ofte «blod-diamanter» fordi inntektene antas å finansiere konflikter. Dette er et riktig, men samtidig et alt for snevert bilde av hvilken rolle diamanter spiller, og har spilt, i Sierra Leone. For å forstå må vi først se på hvilken type diamanter vi snakker om. Generelt skilles det mellom Kimberlite og Alluvial diamanter. De førstnevnte ligger dypt under jorden og utvinnes gjennom gruvedrift, noe som omfatter både investeringer over tid og teknologisk kunnskap. Den andre typen finnes i gruslag like under jordoverflaten langs elvebredder og i sumpområder. For å lete etter disse trenger man ikke annet enn hakke, spade, et vaskebrett og en god posisjon flaks. Det er den siste typen det er mest av i Sierra Leone, og det er også derfor det er så vanskelig å kontrollere diamantutvinningen. Den foregår over store områder, nær byer og tettsteder, men også langt inne i jungelen uten veiforbindelse. Alle steder foregår utvinningen under åpen himmel, med enkle redskaper. Det kreves ingen større investeringer eller kunnskap for å lete etter dem. Det er nok å reise til et diamantområde og spørre om det finnes en gruppe diamantgravere som har plass til en til, og det er det ofte fordi avgangen fra yrket er stor. Arbeidet er hardt og fortjenesten lav. De færreste holder ut mer enn et par år, og det er sjelden man møter en diamantgraver som er eldre enn 30 år. De fleste er i tenårene, men heller ikke yngre. Arbeidet er så hardt at det ikke er lønnsomt å ansette barn under 14 år. Det var denne gruppen unge menn som i all hovedsak ble RUFs soldater. De arbeidet lange harde dager, under vanskelige forhold, men fikk lite igjen for det de fant. Er det så rart at et opprør ledet av en slik gruppe både ble ekstremt voldelig og endte opp som et prosjekt for økonomisk vinning når forsøket på å fremme et politisk budskap ikke ble tatt på alvor?

I DAG ER DET FRED i Sierra Leone, men for ungdommene som graver etter diamanter, har lite endret seg. De arbeider fortsatt de samme lange dagene, og ser lite til verdien av det de finner. Fortsatt er det arbeidslederen eller han som kontrollerer jorda de graver på som bestemmer hva diamantene er verdt. Betyr dette at vi bør slutte å kjøpe diamanter fra Sierra Leone? Nei, det er det ingen grunn til. Det vil kun gjøre de fattigste enda fattigere. Diamantene fra Sierra Leone er blodige, ikke på grunn av at de startet krigen, men fordi de bidrar til å opprettholde en økonomisk struktur som er ekstremt urettferdig. Det vi derimot kan gjøre er å stille krav både ovenfor landets regjering og til den internasjonale diamantindustrien at de må arbeide for bedre levekår i diamantområdene. Innbyggerene må få sin rettmessige del av inntektene landet får fra denne eksporten og arbeiderne må få hjelp både til å organisere seg og til å skaffe seg kunnskap om hva diamanter er verdt. Det sistnevnte burde vært et eget fag i grunnskolen i Sierra Leone. Forhåpentligvis vil denne filmen bidra til debatt om forholdene i land som Sierra Leone, ikke nok en gang gi inntrykk av at krig og konflikt i Afrika kun er et resultat av grådighet og galskap.